Flytrøbbel

Det skal ikke være lett å komme seg hjem nei. I Europa er det snøkaos og forsinkelser, men av alle utrolige ting så var det ikke dette som skulle bli mitt problem. Flyet som skal ta meg med fra Bonaire til Amsterdam har nemlig tekniske problemer, så mens de ordnet det må jeg være et døgn til i Quito. Jeg har vært og spist utrolig god lunsj (yuca fries, sandwich med tomat og guacamole og tre-tomat-jus) og kjøpt en del småting på markedet. Nå er jeg tom for ideer for hva jeg kan finne på og utrolig rastløs. Det er sol ute, og siden jeg har gitt bort solkremen min betyr det at jeg må holde meg inne :( Tror ikke jeg hadde hatt tålmodighet til å ligge i hengekøyen uansett.

Laderen til PC-en er i sekken som er godt innrullet i plast. Akkurat nå står det at jeg har to timer og 50 min. Innen den tiden går ut håper je de jeg bor med er ferdig på jobb så jeg kan være med de...

Når det først skulle bli forsinkelser er det alt i alt bra det skjedde her, så jeg kan være hjemme og slipper å sove på en flyplass eller liknende. Men er livredd det skal bli styr i morgen med overfulle fly og så forsinkelser i Amsterdam. Etter planen skal jeg nå være hjemme 11.50 lille julaften, så da er det lite rom for forsinkelser og kanseleringer.

Håper håper og håper!

Tid for hjemreise

Nok en gang er det lenge siden jeg har skrevet, men denne gangen er det fordi det har skjedd så mye spennende at jeg ikke har hatt et ledig minutt til å skrive.

For det første gikk det bra på eksamene mine, selv om den ene ble fremskyndet to dager, og jeg fikk sånn 6 timers varsel... Gikk kjempedårlig på den, men lå så godt an fra før at karakteren blir mellom C og B uansett :)

Når eksamen ble fremskyndet betydde det to ekstra reisedager! Så her kommer en oppdatering av den siste uken min i Ecuador:

Vi dro i 9-tiden, onsdag morgen til Mindo, ca 2t utenfor Quito. Bygden ligger på 1250m og er dekket av tropisk tåkeskog. Med andre ord var landsskapet så slående vakkert at om det ikke hadde skjedd noe spennende der så hadde det likevel vært verd turen. Men det var jo en ordentig grunn til at vi dro da. Så når vi hadde kommet oss i orden på hostellet, og fått tidenes beste lunsj (hvitløksørret og stekte kokebananer) gikk vi to timers tur på den øde landeveien, drakk fersk fruktjus blant kolibrier ved elven, og så dro vi på sommerfugl-farm. Det er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på! Det var sommerfugler over alt! Og de var ikke redd mennesker. Har noen utrolig gode nærbilder av dem! :)

Dagen etter dro vi på zip-lining/canopy. Det er kort fortalt vaiere som går fra en side av en kløft/dal/elveleie til en annen, og så henger man i en sele under dem. Den lengste vi tok var 500m og det var sikkert 100-150m ned! Til sammen tok vi 13 linjer. Jeg er kjempestolt av at jeg turde gjøre det, men må innrømme at de fleste linjene var mer skumle enn gøye. Men vi hadde jo en helt vannvittig utsikt! Definitivt en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Vi dro tilbake om ettermiddagen og var så høy på adrenalin at vi var sikker på bussen kom til å kræsje eller kjøre av veien. Men det gikk jo selvsagt bra...

Om kvelden hadde jeg en meget mislykket avslutningsfest, der alle plutselig hadde funnet ut at de hadde bedre ting å gjøre, og at det ikke var nødvendig å gi meg beskjed om det. Jaja. Heldigvis hadde vi møtt en jente i Mindo som fortalte oss at selv om Tungurahua hadde utbrudd var det trygt å dra til Baños, så da hadde vi ikke reist fra Mindo forjeves.

Tidlig neste morgen tok vi bussen sørover. Baños er et fantastisk sted som livnærer seg (virker det som) på ekstremsport og spa. Vi prøvde litt av begge deler. Første kvelden tok vi det med ro. Tuflet rundt, snakket med diverse reisebyrå, spiste god middag og gikk relativt tidlig å la oss. Lørdag morgen dro vi på en fire timers ridetur. Det var bare oss to pluss guide og det var helt fantastisk! Landskapet var helt ubeskrivelig vakkert, med høye fjell, fosser, elver og daler. Og skritting finnes ikke i Ecuador, så til tross for asfaltveier var det fire timer trav og gallopp. Det kjenner man i musklene dagen etterpå. Da var det godt å få kinesisk massasje etter lunsj :) Uheldigvis var det mest kos og avslapping så ingen varig reparering av en stiv rygg, men godt likevel. Om kvelden ville vi opp å se på vulkanen noe som var helt mislykket. For det første var den beste utskikksposten steng pga steinras, for det andre var eneste måte å komme seg opp med party-buss (chiva) og alle andre enn oss var fulle og var der kun for festingen. For det tredje var det overskyet så vi så ingen vulkan. Over to timer med kulde, irritasjon og alt for høy musikk.

Neste morgen sto jeg opp halv syv og gikk å badet i noen naturlig varme kilder. Jeg var så solbrent på armene at jeg ikke klarte å ha de nede i vannet. Hehe, men det var kjekt likevel. Vi spiste tidenes største frokost - bestilte litt av alt på menyen og servitørene begynte å le av oss. Men det ble spist. Nesten.

Klokken 9 var det tid for "canyoning" - rappelering ned fosser. Det var 5stk inne i regnskogen, skjult fra sivilisasjonen! Helt nydlig! Høyeste fossen var 30m og fjellet helte innover så for en med høydeskrekk var det nesten umulig å komme seg over den kanten. Men det gikk jo bra. Siste fossen rusjet vi på rompa ned - hysterisk morsomt!

Så var det lunsj og tilbake til Quito. Først mistet vi bussen med 5m. Bussene er selvsagt presise når vi ikke vil de skal være det, og måtte kjøpe nye billetter til bussen en halvtime senere. På vei ut av Baños bestemte plustelig Tungurahua for å vise seg! Hele fjellet var synlig, og man så godt krateret, hvor asken steg ut fra, og hvor lavaen hadde rent ned over. Jeg kan helt ærlig si at det er det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Man blir fyllt av en utrolig beundring og ærefrykt over hvor vakre og mektige naturkreftene er, og det er helt surrealistisk at man får være vitne til hvordan jorden vår formes.

Resten av bussturen var trang med liten benplass og bagasjen på fanget. I tilleg var det uutholdelig varmt og dårlig luft. En lettelse å komme ut etter tre og en halv time.

Nå er det tirsdag, klokken er halv 10, og jeg har brukt tre og en halv time på dette blogginnlegget. Mens jeg har skrevet har jeg nemlig snakket med en venninne som sitter fast i London pga dårlig vær, jeg har hatt besøk av en venninne fra universitetet, laget kvelds, sagt hadet til hun som har besøkt meg siste ukene, sagt hadet til de jeg bor med, gitt fra meg en masse ting jeg ikke skal ta med osv osv.

Jeg sitter nå med en veldig ambivalent følelse. Begynner å innse at det som har irritert meg mest ved Quito er også det jeg kommer til å savne. I tillegg har jeg møtt utrolig mange bra mennesker. Jeg har opplevd så mye at det kommer nok til å ta lang tid før alt er sortert i hodet. Samtidig gleder jeg meg noe helt sinnsykt til å komme hjem! Til å se familie og venner, og endelig få litt julestemning!

Jeg er snart klar til å reise. Heldigvis ble jeg i siste liten advart om flyplassavgift (bankkortet mitt virker ikke i de minibankene som er på flyplassen) og tre meget hyggelig mennesker jeg bor med fulgte meg "Quito rundt" på jakt etter en som virket. På tredje forsåk fikk jeg tatt ut 60 dollar (40 til avgift og 20 til å surre bagasjen i plast så ingen putter narkotika i den), så nå er jeg good to go!

Gleder meg kjempemasse til å se dere alle sammen! Om det ikke blir snøkaos er jeg hjemme, og tilbake på gammelt tlf-nr. klokken 12 onsdag formiddag.

En sliten slutt på semesteret

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, og det er vel mest fordi jeg ikke har hatt noe kjekt å fortelle. Jeg er utslitt. Så sliten at det eneste jeg kan sammenlikne med er kyssesyken. Har hatt noen dager i sengen denne uken, etter at jeg nesten besvimte i timen på tirsdag. Gikk glipp av siste forelesning i to andre fag for å ikke risikere det samme.

Beklager, dette blir et klagende blogg-innlegg, så om dere ikke gidder å høre på sytingen min, så bare slutt å les. Helt greit det :)

Jeg har det helt fint så lenge jeg sitter i ro og ser en film eller noe. Men det skal ikke mye lesing eller gåing til før hodepinen kommer snikende. Hele kroppen er trøtt uten at jeg egentlig har gjort noe. Men jeg vet jo godt årsaken. Siste måneden har jeg hatt følgende skolearbeid:

- en 10- siders hjemmeeksamen

- to bokrapporter (som også innebærer å lese de to bøkene)

- 6 referater (fra 30-40 siders artikler. altså totalt 210 sider å lese og ca 10 sider å skrive)

- 3 deleksamener (med ca 200 siders pensum hver..)

- en fremføring (etter en pilgrimsferd der jeg gikk hele natten)

= en ødelagt døgnrytme og 1200 sider lest.... Pluss 5,5 innleveringer/ prøver som teller på endelig karakter - per uke. Det er en om dagen det!

neste uke har jeg 3 eksamener og en deleksamen. Oh everlasting joy! Jeg har fått oppgavene til ene eksamen på mandag, og jeg skjønner ingenting. Blir sittende å stirre i bøkene og på PC-en og vet ikke hvor jeg skal begynne, for av 20 spørsmål kan jeg svaret på 1... og jeg har en annen eksamen også på mandag, så kan ikke bruke all tiden min på denne ene...

Og det blir jo ikke bedre av at jeg har lyst å få med meg ALT siste tiden her. Så var i Otavalo og handlet resten av julegavene forrige lørdag, var på "Los" Wailers konsert på mandag, og hadde grillfest på taket i går. I kveld er det bursdagen til en venninne.

Jeg har som dere vet besøk av en venninne disse ukene, noe som er kjempekoselig! Men det er også vanskelig å sjonglere tiden min. Har lyst å bruke all tiden min med henne og farte rundt og se mange spennende ting, men så har jeg disse eksamene hengende over meg.

Det er også vanskelig å vite at jeg snart må si hadet til alle jeg har blitt kjent med denne høsten.

Jeg gleder meg utrolig til å komme hjem! Og selv om det er mye jeg enda skulle gjort i Ecuador så nærmer jeg meg så sliten at jeg neste ikke bryr meg lenger. Har vi et fly til meg i morgen?

Hadde aldri trodd jeg skulle si dette. Men jeg gleder meg til en 20 timers flytur. For første gang på 3 måneder har jeg en helt legitim grunn til å ikke gjøre noen verdens ting hele dagen (uten dårlig samvittighet), og det er knapt en ting som frister mer akkurat nå! 10 dager igjen!