Flytrøbbel

Det skal ikke være lett å komme seg hjem nei. I Europa er det snøkaos og forsinkelser, men av alle utrolige ting så var det ikke dette som skulle bli mitt problem. Flyet som skal ta meg med fra Bonaire til Amsterdam har nemlig tekniske problemer, så mens de ordnet det må jeg være et døgn til i Quito. Jeg har vært og spist utrolig god lunsj (yuca fries, sandwich med tomat og guacamole og tre-tomat-jus) og kjøpt en del småting på markedet. Nå er jeg tom for ideer for hva jeg kan finne på og utrolig rastløs. Det er sol ute, og siden jeg har gitt bort solkremen min betyr det at jeg må holde meg inne :( Tror ikke jeg hadde hatt tålmodighet til å ligge i hengekøyen uansett.

Laderen til PC-en er i sekken som er godt innrullet i plast. Akkurat nå står det at jeg har to timer og 50 min. Innen den tiden går ut håper je de jeg bor med er ferdig på jobb så jeg kan være med de...

Når det først skulle bli forsinkelser er det alt i alt bra det skjedde her, så jeg kan være hjemme og slipper å sove på en flyplass eller liknende. Men er livredd det skal bli styr i morgen med overfulle fly og så forsinkelser i Amsterdam. Etter planen skal jeg nå være hjemme 11.50 lille julaften, så da er det lite rom for forsinkelser og kanseleringer.

Håper håper og håper!

Tid for hjemreise

Nok en gang er det lenge siden jeg har skrevet, men denne gangen er det fordi det har skjedd så mye spennende at jeg ikke har hatt et ledig minutt til å skrive.

For det første gikk det bra på eksamene mine, selv om den ene ble fremskyndet to dager, og jeg fikk sånn 6 timers varsel... Gikk kjempedårlig på den, men lå så godt an fra før at karakteren blir mellom C og B uansett :)

Når eksamen ble fremskyndet betydde det to ekstra reisedager! Så her kommer en oppdatering av den siste uken min i Ecuador:

Vi dro i 9-tiden, onsdag morgen til Mindo, ca 2t utenfor Quito. Bygden ligger på 1250m og er dekket av tropisk tåkeskog. Med andre ord var landsskapet så slående vakkert at om det ikke hadde skjedd noe spennende der så hadde det likevel vært verd turen. Men det var jo en ordentig grunn til at vi dro da. Så når vi hadde kommet oss i orden på hostellet, og fått tidenes beste lunsj (hvitløksørret og stekte kokebananer) gikk vi to timers tur på den øde landeveien, drakk fersk fruktjus blant kolibrier ved elven, og så dro vi på sommerfugl-farm. Det er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på! Det var sommerfugler over alt! Og de var ikke redd mennesker. Har noen utrolig gode nærbilder av dem! :)

Dagen etter dro vi på zip-lining/canopy. Det er kort fortalt vaiere som går fra en side av en kløft/dal/elveleie til en annen, og så henger man i en sele under dem. Den lengste vi tok var 500m og det var sikkert 100-150m ned! Til sammen tok vi 13 linjer. Jeg er kjempestolt av at jeg turde gjøre det, men må innrømme at de fleste linjene var mer skumle enn gøye. Men vi hadde jo en helt vannvittig utsikt! Definitivt en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Vi dro tilbake om ettermiddagen og var så høy på adrenalin at vi var sikker på bussen kom til å kræsje eller kjøre av veien. Men det gikk jo selvsagt bra...

Om kvelden hadde jeg en meget mislykket avslutningsfest, der alle plutselig hadde funnet ut at de hadde bedre ting å gjøre, og at det ikke var nødvendig å gi meg beskjed om det. Jaja. Heldigvis hadde vi møtt en jente i Mindo som fortalte oss at selv om Tungurahua hadde utbrudd var det trygt å dra til Baños, så da hadde vi ikke reist fra Mindo forjeves.

Tidlig neste morgen tok vi bussen sørover. Baños er et fantastisk sted som livnærer seg (virker det som) på ekstremsport og spa. Vi prøvde litt av begge deler. Første kvelden tok vi det med ro. Tuflet rundt, snakket med diverse reisebyrå, spiste god middag og gikk relativt tidlig å la oss. Lørdag morgen dro vi på en fire timers ridetur. Det var bare oss to pluss guide og det var helt fantastisk! Landskapet var helt ubeskrivelig vakkert, med høye fjell, fosser, elver og daler. Og skritting finnes ikke i Ecuador, så til tross for asfaltveier var det fire timer trav og gallopp. Det kjenner man i musklene dagen etterpå. Da var det godt å få kinesisk massasje etter lunsj :) Uheldigvis var det mest kos og avslapping så ingen varig reparering av en stiv rygg, men godt likevel. Om kvelden ville vi opp å se på vulkanen noe som var helt mislykket. For det første var den beste utskikksposten steng pga steinras, for det andre var eneste måte å komme seg opp med party-buss (chiva) og alle andre enn oss var fulle og var der kun for festingen. For det tredje var det overskyet så vi så ingen vulkan. Over to timer med kulde, irritasjon og alt for høy musikk.

Neste morgen sto jeg opp halv syv og gikk å badet i noen naturlig varme kilder. Jeg var så solbrent på armene at jeg ikke klarte å ha de nede i vannet. Hehe, men det var kjekt likevel. Vi spiste tidenes største frokost - bestilte litt av alt på menyen og servitørene begynte å le av oss. Men det ble spist. Nesten.

Klokken 9 var det tid for "canyoning" - rappelering ned fosser. Det var 5stk inne i regnskogen, skjult fra sivilisasjonen! Helt nydlig! Høyeste fossen var 30m og fjellet helte innover så for en med høydeskrekk var det nesten umulig å komme seg over den kanten. Men det gikk jo bra. Siste fossen rusjet vi på rompa ned - hysterisk morsomt!

Så var det lunsj og tilbake til Quito. Først mistet vi bussen med 5m. Bussene er selvsagt presise når vi ikke vil de skal være det, og måtte kjøpe nye billetter til bussen en halvtime senere. På vei ut av Baños bestemte plustelig Tungurahua for å vise seg! Hele fjellet var synlig, og man så godt krateret, hvor asken steg ut fra, og hvor lavaen hadde rent ned over. Jeg kan helt ærlig si at det er det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Man blir fyllt av en utrolig beundring og ærefrykt over hvor vakre og mektige naturkreftene er, og det er helt surrealistisk at man får være vitne til hvordan jorden vår formes.

Resten av bussturen var trang med liten benplass og bagasjen på fanget. I tilleg var det uutholdelig varmt og dårlig luft. En lettelse å komme ut etter tre og en halv time.

Nå er det tirsdag, klokken er halv 10, og jeg har brukt tre og en halv time på dette blogginnlegget. Mens jeg har skrevet har jeg nemlig snakket med en venninne som sitter fast i London pga dårlig vær, jeg har hatt besøk av en venninne fra universitetet, laget kvelds, sagt hadet til hun som har besøkt meg siste ukene, sagt hadet til de jeg bor med, gitt fra meg en masse ting jeg ikke skal ta med osv osv.

Jeg sitter nå med en veldig ambivalent følelse. Begynner å innse at det som har irritert meg mest ved Quito er også det jeg kommer til å savne. I tillegg har jeg møtt utrolig mange bra mennesker. Jeg har opplevd så mye at det kommer nok til å ta lang tid før alt er sortert i hodet. Samtidig gleder jeg meg noe helt sinnsykt til å komme hjem! Til å se familie og venner, og endelig få litt julestemning!

Jeg er snart klar til å reise. Heldigvis ble jeg i siste liten advart om flyplassavgift (bankkortet mitt virker ikke i de minibankene som er på flyplassen) og tre meget hyggelig mennesker jeg bor med fulgte meg "Quito rundt" på jakt etter en som virket. På tredje forsåk fikk jeg tatt ut 60 dollar (40 til avgift og 20 til å surre bagasjen i plast så ingen putter narkotika i den), så nå er jeg good to go!

Gleder meg kjempemasse til å se dere alle sammen! Om det ikke blir snøkaos er jeg hjemme, og tilbake på gammelt tlf-nr. klokken 12 onsdag formiddag.

En sliten slutt på semesteret

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, og det er vel mest fordi jeg ikke har hatt noe kjekt å fortelle. Jeg er utslitt. Så sliten at det eneste jeg kan sammenlikne med er kyssesyken. Har hatt noen dager i sengen denne uken, etter at jeg nesten besvimte i timen på tirsdag. Gikk glipp av siste forelesning i to andre fag for å ikke risikere det samme.

Beklager, dette blir et klagende blogg-innlegg, så om dere ikke gidder å høre på sytingen min, så bare slutt å les. Helt greit det :)

Jeg har det helt fint så lenge jeg sitter i ro og ser en film eller noe. Men det skal ikke mye lesing eller gåing til før hodepinen kommer snikende. Hele kroppen er trøtt uten at jeg egentlig har gjort noe. Men jeg vet jo godt årsaken. Siste måneden har jeg hatt følgende skolearbeid:

- en 10- siders hjemmeeksamen

- to bokrapporter (som også innebærer å lese de to bøkene)

- 6 referater (fra 30-40 siders artikler. altså totalt 210 sider å lese og ca 10 sider å skrive)

- 3 deleksamener (med ca 200 siders pensum hver..)

- en fremføring (etter en pilgrimsferd der jeg gikk hele natten)

= en ødelagt døgnrytme og 1200 sider lest.... Pluss 5,5 innleveringer/ prøver som teller på endelig karakter - per uke. Det er en om dagen det!

neste uke har jeg 3 eksamener og en deleksamen. Oh everlasting joy! Jeg har fått oppgavene til ene eksamen på mandag, og jeg skjønner ingenting. Blir sittende å stirre i bøkene og på PC-en og vet ikke hvor jeg skal begynne, for av 20 spørsmål kan jeg svaret på 1... og jeg har en annen eksamen også på mandag, så kan ikke bruke all tiden min på denne ene...

Og det blir jo ikke bedre av at jeg har lyst å få med meg ALT siste tiden her. Så var i Otavalo og handlet resten av julegavene forrige lørdag, var på "Los" Wailers konsert på mandag, og hadde grillfest på taket i går. I kveld er det bursdagen til en venninne.

Jeg har som dere vet besøk av en venninne disse ukene, noe som er kjempekoselig! Men det er også vanskelig å sjonglere tiden min. Har lyst å bruke all tiden min med henne og farte rundt og se mange spennende ting, men så har jeg disse eksamene hengende over meg.

Det er også vanskelig å vite at jeg snart må si hadet til alle jeg har blitt kjent med denne høsten.

Jeg gleder meg utrolig til å komme hjem! Og selv om det er mye jeg enda skulle gjort i Ecuador så nærmer jeg meg så sliten at jeg neste ikke bryr meg lenger. Har vi et fly til meg i morgen?

Hadde aldri trodd jeg skulle si dette. Men jeg gleder meg til en 20 timers flytur. For første gang på 3 måneder har jeg en helt legitim grunn til å ikke gjøre noen verdens ting hele dagen (uten dårlig samvittighet), og det er knapt en ting som frister mer akkurat nå! 10 dager igjen!

Et sært, sært land

I dag har det vært folketelling (Censo/Census) i urbane områder i Ecuador. Og det var litt av en forestilling. Det begynte for to uker siden da to små jenter (sikkert 15) kom å banket på døren min og fortalte at søndag om to uker skulle de komme tilbake og da måtte jeg holde meg hjemme og være forberedt på å svare på en rekke spørsmål. Jeg måtte telle lyspærene mine før den tid, sa de. Folketelling ja, og de skal telle lyspærer? Jeg var kjempeforvirret. Og han ene jeg bor med som ikke har gyldig visum var veldig nervøs for at det skulle bli oppdaget.

Fredag til tirsdag er det forbudt å selge alkohol i hele Ecuador pga folketellingen, men de eg bor med klarte nå å ha en heidundranes fest her mens jeg sov likevel. Merkelig hvordan å bo i en storby gjør deg helt imun mot bråk..

I dag har det vært forbudt å gå ut av huset sitt mellom 7 og 17, og dermed er også alle butikker stengt. Er helt fascinert over hvor mange som ikke har nok mat i huset: hallo? vi har visst dette i ukesvis, og det er faktisk søndag.

De to små jentene kom til oss rundt klokken 8, så når jeg hørte dem sto jeg opp, men det tok nesten tre timer før de kom til mitt rom. De spurte hverken etter ID eller visum, men om jeg var gift, om jeg hadde privat do og dusj (og ja, de holdt på å fnise seg ihjel når de måtte spørre meg om doen min). Et av spørsmålene var om jeg kunne lese og skrive og først da forsto jeg hvorfor de kom på dørene å leste opp spørsmålene og noterte ned svarene istedet for å bare gi oss skjemaet slik som vi gjør med selvangivelsene og hva nå ellers av ting vi må svare på hjemme. Men det virker nå likevel som en utrolig tungvint måte å gjøre ting på.

I gatene sto det væpnede militærer og passet på at alle holdt seg hjemme. Helt sykt! Men det er jo litt gøy at etter 5 måneder kan jeg fremdeles oppleve ting som gjør meg helt målløs fordi det er så sinnsykt. Det er jo derfor man er på utveksling, ikke sant? For å oppleve en hel masse rare ting.

Det er snart på tide å reise hjem nå - 23 dager! Har liksom-pakket i dag og kommer til å bli et problem å kjøpe alt jeg har lyst til, men jeg SKAL få det til. Om jeg så må kaste/gi bort halvparten av det jeg hadde med meg når jeg dro så skal jeg få med meg tepper, ponchoer, gensre, sjal og diverse hjem. 2x2,5m ullpledd til under 100kr er bare en sjanse man ikke kan la gå fra seg! Og så får jeg reise varmt, hehe.

I dag er det søndag, og på onsdag får jeg besøk. Gleder meg kjempemye! Det blir et mareritt å få ferdig hjemmeeksamen innen den tid, men det får nå bare være... Blir kjempebra med besøk! Og det blir sikkert godt å få litt turistfølelse de siste ukene, så blir det lettere å reise hjem.

Har hatt kjempemye hjemlengsel de siste ukene, rart det ikke kom før etter over 4 måneder. Det får jo meg litt til å tenke over om jeg hadde begynt å lengte hjem om jeg hadde blitt lenger på Cuba også... Det er rart, for jeg har alltid trodd at hjemlengsel hang sammen med å mistrives der man er, og jeg mistrives på ingen måte her. Kommer til å savne Quito og alle jeg har blitt kjent med noe helt uffattelig og det har vært et utrolig semester. Helt vannvittig hvor mye lenger et utvekslingssemester føles enn et vanlig semester hjemme. Nesten glad jeg har en så lang flytur hjem. 20 timer tar det meg, om jeg ikke tar helt feil. Det er sikkert egentlig bra, så jeg får tid til å reflektere over og prossesere alt som har hendt dette semesteret.

Jeg tror definitivt Ecuador har klart å sette sine spor, og forandre meg, selv om det ikke er på langt nær så mye som Cuba gjorde. Jeg tror det skal bli mye lettere denne gangen å falle tilbake i gamle rutiner, og finne tilbake til vennene mine. Det håper jeg hvertfall. Har savnet alle dette semesteret, og savlet våre film & popcorn, café og Hulen-rutiner. Skal bli bra å komme hjem til dere :)

Pilgrimsferd til Jomfruen av Quinche

I går var det igjen tid for klassetur med klassen "Cultura y religionsidad andina". Dette faget handler om religion i andesfjellene og tar for seg de siste 1000 årene mer eller mindre. Hovedvekten er på dagens religiøse praksiser. De aller fleste urfolk er kristnet, men mange beholder elementer fra lokale religioner. Man ser at enkelte helgener eller spesifikke representasjoner av Gud eller Jomfru Maria får sterk oppslutning blant urfolk, ofte på grunn av deres spesielle evne til å utføre mirakler. El Señor del Arbol som vi besøkte tidligere er kjent for å redde folk som har vært i ulykker, eller forhindre ulykker. Såvidt jeg har forstått er jomfuen av Quinche sin spesialtitet å helbrede syke.

Jeg møtte to fra klassen min på busstasjonen klokken 5, men den ble nesten 6 før vi kom oss derfra. Innen den tid gikk det ikke lenger busser helt til Calderón, og vi endte opp med å ta bussen til Caracunga. Der fant vi heldigvis en minibuss som klarte å finne alternative veier for å unngå veisperringene og kom seg inn til Calderón likevel. Det er nemlig så mange folk som går denne pilgrimsvandringen at de ikke kan la trafikk komme inn til byen da alle veiene er fulle av mennesker. Det var flaks vi fant en buss, for det tok oss hvertfall et kvarter ekstra med bussen for å komme oss inn til Calderón, og det hadde vært langt å gå.

Fremme i byen fant vi siste fra klassen, en colombiansk prest, så vi var en ganske variert gjeng på fire som satte ut for å vandre hele natten. Først ble vi stående en halvtime i kirken og se på velsignelsen av en 15-åring, litt som konfirmasjon, men samtidig ikke. Ganske interesant var det egentlig. Så fant vi oss et do og kjøpte litt lysende leker før vi satte igang vandringen klokken 19.30.

Det gikk opp et lite stykke før det gikk nedover og nedover. Jeg innså at skoene mine er litt for store og begynte å glede meg til noen heftige gnagsår. Alle hadde sagt det kom til å bli kaldt så man måtte kle seg godt. Jeg hadde derfor ullstrømpebukse under joggebuksen. Langarmet ullundertrøye, t-skjorte, stikkegenser og skijakke. Men kaldt i Ecuador er visst 9-10 plussgrader, så jeg holdt på å dø! Og dette fjellet vi skulle opp på var ikke høyere enn litt under 3000m så det var heller ikke noe verre høydekulde enn i Quito. Heldigvis går den an å ta av seg klær om man bare har plass i sekken. Det førte imidlertid til at kameraet måtte bæres rundt halsen noe som ble ganske problematisk når vi skulle klatre senere.

Første observasjone var at folk gikk kjempefort. Det vil si at de gikk i vanlig tempo istedet for somlingen man ser ellers i Ecuador. Vi ble dermed forbigått av en masse mennesker, men vi tenkte at siden vi ikke har noe behov for å være fremme til den første messen klokken 2, så kan vi like gjerne spare på kreftene. Ellers fant jeg det veldig interessant og utrolig praktisk at det var så mange boder langs veien. Her kunne man kjøpe drikke, alt fra vann via brus til øl og vin, og mat, både enkle snacks som nøtter, og ferdige varme ris-retter. De solgte også alt som lyser i mørke. Min favoritt var de røde djevelhornene som jeg må si ikke har så mye å gjøre på en pilgrimsferd, men de ble nå brukt. Også interessant var det å se disse gjengene med 15-17-åringer som hadde med seg cd-spiller og gjorde det til en sosial event.

Etter å ha gått nedover på dårlige brosteinsveier i nesten 3 timer kom vi fram til en handlegate, rett og slett. Den lå nede i dalen og foran oss var et ruvende fjell. Det fantes en lang vei rundt, men vi bestemt eoss å gjøre som flertallet og ta det fort å gæli, bratt og kort.

Etter vi hadde fått oss litt mat, alle hadde fått ekstra skosåler i skoene sine og jeg hadde fått av meg strømpebusken og strikkegenseren så var det på'an igjen. Etter de første 20 metrene oppover var jeg utslitt. Det var enda brattere enn det hadde sett ut som og med litt høyde og sandunderlag man spinner på så blir det ganske heftig. Jeg var glad jeg hadde fått låne en lommelykt så jeg så hvor jeg trakket.

Så bli det verre. Etter de første metrene var det fem meter klatring, så ti meter bratt gåing, så fem meter klatring igjen. Jeg trengte begge hendene så kunne ikke lenger bruke lommelykten. Man måtte passe seg for å ikke trakke på noens hender, så fullt var det, og så var det om å gjøre å ikke få en av de rullende, knyttenevestore steinene i hodet. Første gang jeg så ned ble jeg helt svimmel. Det var virkelig et stup og jeg kunne ikke fatte hvordan jeg var kommet meg opp dit jeg var. Jeg hadde gått under en tredel, og visste at ned ikke var et alternativ. Så bratt hadde den eneste muligheten vært å rusje/skli på baken og det hadde gått alt for fort of man hadde revet med seg et utall mennesker på veien. Nei opp måtte man.

Jeg hadde selvfølgelig dårligst kondis i gruppen (skylder på høyden) og som siste man får man alltid kortest pauser. Så tungt var det. Etter et spesielt vanskelig klatrestykke så innså jeg at jeg hadde mistet alle vennene mine, og at neste strekk var enda vanskeligere - jeg begynte å få panikk. Så hørte jeg de rope på meg og de hadde funnet en bedre rute et par meter til venstre. Men for å komme seg dit måtte man krysse en skråning av jord nesten så tørr som sand uten noen stener å verken feste ben eller armer i. Jeg begynte å hyperventilere. En hyggelig fyr som kom nedenifra så det og tilbød meg en arm og at jeg fikk krysse foran han. Da ville jeg hvertfall bare falle på han. Men det gikk greit. Når jeg kom trygt over til den andre siden begynte tårene å renne. Vi var bare halvveis og hverken psyken, musklene eller kondisen tålte særlig mer, men det var jo ingen alternativer.

Opp klatret vi, jeg mer og mer fortvilt, men hadde klart å stoppe tårene og lært at det er bedre å spørre en venn om enn hånd enn å kjempe seg gjennom alene for stolthetens skyld og brekke helt sammen i panikk og utmattelse. Så vi kom oss nå opp til slutt. Rundt 40 minutters helvete, rett og slett.

Jeg ville bare kollapse på bakken, men vennene mine insisterte på en benk. De 15 metrene til benken var uutholdelig og det føltes som jeg skulle kollapse. Litt sjokolade, vann og pepsi var til stor hjel og vi fikk restituert oss ganske raskt. Den naranjilla-brusen jeg fikk av Koa var derimot en dårlig idé ettersom jeg hadde drukke uante mengder canelazo kvelden før. Jeg vurderte å gå tilbake å se på utsikten, men ikke turde jeg, orket jeg, eller ville de andre skulle måtte vente på meg. Så vi begynte å gå igjen. Klokken var 23, og vi forventet å være fremme rundt 2. Bare tre timer igjen. Fremdeles ganske morsomt og ingen tvil om at dette skulle vi greie.

De neste timene var veien ganske flat, litt opp og litt ned, med samme dårlige, ujevne brosteinen, og litt asfalt. Innimellom paserte vi små landsbyer der beboerne hadde satt opp boder som solgte diverse, men de var alle uten sitteplasser.

Den colombianske presten hadde bestemt seg for at han tydeligvis ville snakke med meg hele veien, og for en gangs skyld ville jeg bare være stille, gå i min egen verden og prøve å ignorere smerten. Jeg hadde også lyst å reflektere litt over dette med pilgrimsferd, granske mine egne følelser og observere de andre. Men fikk ikke mye mulighet til det. Colombiansk er kjempevanskelig å forstå, og hva har man til felles med en 40 år gammel prest. Etter et par timer så orket jeg ikke mer, og når Koa blandet seg inn i samtalen så jeg mitt stikk til å bryte rekken å gå på andre siden. Han jeg da endte opp ved siden av (vet fremdeles ikke hva han heter og det er ganske pinlig) virket som han var helt på samme stadiet som meg, og vi var fornøyd med å bare presse oss selv fremover i stillhet.

Alle musklene man bruker for å gå var utslitt og jeg forventet ærlig talt kollaps eller krampe. Det verket hver gang jeg løftet bena og man måtte faktisk konsentrere seg for å gå. Gangen ble hakkete og man så på alle at de led. Jeg har oppriktig aldri vært så sliten før og var helt fascinert over at det var mulig å gå på det stadiet. Jeg spurte han ved siden av meg om han følte det samme og han sa "tungen min verker i alle fall ikke, men det må være den eneste kroppsdelen som har det bra akkurat nå". Ryggen var sliten, magemusklene var sliten etter balanseringen opp klatreveggen, armene var slitne, vi hadde gnagsår på føttene (jeg heldigvis bare litt sklisår midt under) og legger, lår og rumpe og ethvert ledd som var med i løftingen og bøyningen av føttene var på bristepunkte. Vi stønnet åpenlyst i håpløsheten, og som min venn så fint sa: "jeg bryr meg ikke om hvorfor jeg er her. Jeg tenker ikke på at det er en masse mennesker rundt meg, eller hvorfor de er her, eller hvor vi skal, eller hvor lenge vi har igjen. Eneste halvbevisste tanken jeg har er at et eller annet sted der fremme er målet og en park man kan legge seg ned dit, og jeg tror at om jeg forsetter å gå så kommer jeg på et eller annet tidspunkt dit". Det var akkurat slik jeg følte det. Man måtte bare ikke stoppe og det var om å gjøre å holde tempoet til resten og stole på at det fantes en slutt snart.

Klokken var blitt halv 2 og alt var vondt. Men litt sånn komisk-vondt fordi man vet at man må fortsett, så jeg begynte å le av håpløsheten. Etter en stund så vi at noen hadde hengt opp en stjerne over veien. Jeg fikk nesten en religiøs opplevelse i håpet om at de hadde hengt opp en betlehems-stjerne som viste vei og markerte målet. Når vi kom frem og det ikke var fremme, men enda en bygd som ikke var det rette holdt vi på å le oss ihjel, og for første gang forsto jeg følelsen av å le for ikke å grine. Det ble derimot ikke noen latterkrampe for det var alt for slitsomt å le, og kreftene måtte spares.

Så kom vi til et skilt som sa "velkommen til La Victoria", og en kommenterte at var det nå for mye å forlange at det skilte sa "El Quinche" snart. Fem minutter senere oppdaget vi et gigantisk kors badet i lilla lys. Det måtte nå vel være et viktig tegn. Snart fremme nå. Men korset var heller ikke enden på veien.

Men ikke lenge etter så oppdaget vi første stearinlys-selgeren og håpet steg i oss - da måtte nå vi vel være fremme snart. Så kom endelig skiltet som sa "Velkommen til El Quinche", og han ved siden av meg sier "nei, nå begynner jeg å grine", og jeg tror faktisk han mente det.

Etter 15 minutter var vi fremme, klokken 2.30 etter 7 timers pilgrimsvandring. Jeg tenkte ikke mye på religion men på boken "Señor Peregrino" av Celia San Martín og at jeg endelig forsto følelsene beskrevet der. Tilfeldigvis begynte presten en ny messe akkurat når vi ankom, og vi svarte ærlig og høylytt ja på spørsmå som: "er det noen som nettopp har ankommet?", "er dere her for første gang?" "er dere slitne?" "var det godt å komme fram?" "følte dere håpet da dere så det store korset?". Det var sikkert meningen man skulle føle noe religiøst med det korset, men må si det ga også meg ganske mye håp.

Vi satt oss ned på første ledige sted. Fant frem te og de siste skivene. Rundt oss lå folk å sov under tepper, satt å snakket som oss, eller solgte diverse religiøse smykker og liknende. Det var også boder med mat og kakao. Presten vår forsvant og kom tilbake med beksjed om at vi hadde fått tillatelse til å komme backstage. Ingen av oss ville reise oss, men det var jo fremdeles en skoletur, og vi måtte nesten gjøre en innsats. Vi skulle selvfølgelig også ha snakket med folk underveis men ingen av oss klarte å tenke på noe annet enn oss selv. Det håper vi læreren forstår.

Å være bak med prestene, og få gå opp på podiet bak han som holder prekenen for å ta bilder må være noe av det mest spesielle jeg har vært med på. Det så ut som lysfest i Bergen med første øyekast. Enorme folkemengder med stearinlys i hendene, og til og med fyrverkeri. Når man så nærmere så man derimot at mange hadde religiøse bilder i hendene, og flokket til for å høre Guds ord, eller for å motta en dråpe hellig vann.

Noe av det mest spesielle jeg så var når et par, med en Jesus-dukke i hendene, kom bort til vår venn presten og ba ham velsigne dem. Det så ut som en dåpsseremoni, men det var jo en dukke i hendene deres! Prøvde å spørre de to andre hva som skjedde (turde ikke spørre presten etterpå) men fikk ikke noen god forklaring. Selvfølgelig, de er jo vokst opp i en veldig katlsk kultur og det som kanskje høres ut som en forklaring for dem blir veldig mangelfull fordi de ikke forteller meg alt rundt som de tar for gitt.

Vi hadde tenkt å vente til daggry for å se på utsikten, men når klokken nærmet seg fem og vi var isklade orket vi ikke mer. Det skulle derimot vise seg å ikke være så lett å finne buss. Det var tilstader som minnet om Roskilde-festival 2007. Alle var desperate, ingen fulgte noe køsystem eller normal folkeskikk for den saks skyld, og ventet man på der bussen var ment å stoppe kunne man bare glemme det. Om å gjøre å fange bussen i svingen før den kjørte inn på parkeringsplassen. Men ikke mer enn en av 20 busser skulle til Quito. De fikk mer for å kjøre folk til småbyer lenger unna og ville tjene de pengene de kunne.

Så overhører vi en politimann si at bussene til Quito går fra den andre siden av kirken - og den er nå en halvtime unna! Så vi tar bena fatt igjen. Men finner ingen busser. Alle er fulle, og ingen skal til Quito. Vi går og går og håper folkemengden har en plan. Solen står opp, vi tar litt bilder, og fortsetter å gå. Til slutt finner vi Quito-bussene der vi hadde stått å ventet i utgangspunktet før politimannen sa de gikk fra et annet sted.

Kaos er ikke engang en halvgod beskrivelse. Folk løp oppover veien. Store folkemengder gjorde det vanskelig å komme seg frem. 5-6 busser sto på tvers i veien og klarte ikke snu. Når de rygget løp folk forbi forann, og når de kjørte fram løp folk forbi bak. Hver gang de begynte å rygge igjen var det likefør noen ble skvist oppetter fjellveggen. I presset bakfra og med en vegg forann deg var det ikke mange steder å flykte, og buss-sjåføren hadde ikke sjans å se dem. Vi valgte å løpe forann.

Etter å ha passert alle bussene på tverke kom vi til en lang rekke ventende busser. Fulle, fulle og fulle. På kanskje den femtende var det endelig sitteplasser. Og det var en kamp på liv og død nesten for å komme seg inn.

I Quito tok vi taxi hjem, og etter en varm dusj kunne jeg endelig gå å legge meg. Da var klokken blitt over 8. Jeg hadde vekkerklokken på halv 1. To vekkerklokker faktisk. Men jeg har god trening i å skru dem av og våknet ikke før klokken 16.00.

Hele kroppen verker. Hodepine har jeg trolig pga dehydrering men bare å strekke seg ette vannglasset gjør vond, og å fylle oppi på nytt er kjempeslitsomt, da må jeg jo løfte en flaske. Jeg går som en bestemor med knærene bøyd og i snegletempo. Alt gjør vondt.

Men alt i alt så er jeg glad jeg dro. Det har gitt meg motivasjon til å gå både Stoltzekleiven og 7-fjellsturen når jeg kommer hjem. Jeg har også fått et helt nytt begrep om hva som er å være sliten av fysisk aktivitet og lært at kroppen min tåler over dobbelt så mye som det jeg hadde forventet av den. Selv etter 7 + 2 timer gange, inkludert 40 minutter fjellklatring, så klarer man fremdeles å stå oppreis. Hvem skulle trodd?

Her er litt bilder fra turen:

Presten kaster hellig vann over pilgrimmene


Noen var litt mer forberedt enn oss, og hadde med telt og tepper. Mange hadde helt tydelig gjort dette før, og noen mener det må gjøres syv år på rad for at pilgrimsferden skal være gyldig


Det første dagslyset. I bakgrunnen ser man det vi tror var første del av veien vår (svingene nedover, før klatringen)


Buss-kaos. 15min etter dette bildet ble tatt hadde vi heldigvis endelig funnet oss en ledig plass

Pilgrimsferd og "russefeiring"

Det er eksamenstid, og mye som skjer. Forrige uke hadde jeg to eksamener og en innlevering, og når onsdagen kom var jeg så sliten at jeg har rett og slett tatt det med ro siden. Jeg har bare innsett at man må prioritere og at det ikke er sjans å nå over alt. Problemet er jo også at mye av det som skal leses er så interessant at jeg har lyst å lese det, så bruker jeg tiden min på det og hjemmeeksamen blir stadig utsatt. Det er vanskelig det der med å skulle få den ferdig til jeg får venninne-besøk når jeg egentlig har dobbelt så lang tid på den. Så det får bli skippertak-metoden, og så får jeg begynne med 12 timers arbeidsdager igjen på mandag.

I går var jeg ute "på byn" for første gang på en måned, og jeg merket det var godt å være meg selv igjen. Jeg trives med å være den flinke studenten som går ut en gang i måneden og har innsett at selv på utveksling så er det ikke min stil å gå ut en gang i uken (selv om vennene mine kanskje går ut onsdag, fredag, lørdag...). Men i går var artig! En jeg kjenner drar hjem til uken, og en annen har nettopp fått besøk av søsteren. Da måtte det bli ordentlig fest og de leide en Chiva - party buss. Følte litt at jeg var 18 og russ igjen. Den gode følelsen av å kunne være helt teit og danse til mongomusikk og overdøve den dårlige samvittigheten for at man ikke leser til eksamen. Etterpå gikk vi ut i Mariscal, og jeg endte opp med å danse salsa med en som var så flink at til og med jeg følte med flink. Kjempegøy! Tror jeg skal bli med neste onsdag når folk skal ut å danse salsa og bare komme over den der kan-ikke-danse-panikken. Det er jo gøy når man bare prøver :)

I dag har jeg ikke lest i det hele tatt. Dagen forsvant plutselig i soving, matlaging, rydding, forberedelser til i kveld og nå blogg.

I kveld skal jeg nemlig på pilgrimsferd til Jomfuen av Quinche (eller hvordan i alle dager man skriver det) med religionsklassen. Vi skal møtes klokken 5 i Quito, ta bussen til Calderón, så begynner vi å gå i 8-tiden. De første er fremme rundt 1, og den første messen begynner klokken 4. Vi skal altså gå hele natten. Eller klatre, det er visst kjempebratt og folk tjener penger på å leie ut stiger! Det er kjempeanbefalt med lommelykt, noe jeg ikke har, og man må forvente å falle litt. Så dette kan bli gøy! Om dette går bra så blir det 7-fjellsturen til våren :) Veldig glad jeg har gode fjellsko, ullundertrøye og skijakke. Kanksje nordmannen er den dårligste til å gå i fjell på 3000 meters høyde, men man skal i alle fall ikke være den som fryser og sklir oppi der. Førresten så høljregner det og oljebukse har jeg ikke. Men det får nå gå. Så kommer jeg sikkert tilbake i 8-9-tiden i morgen tidlig og da må jeg nok sove noen timer, og så får jeg bli flink student igjen.

Og en helt annen ting. En venn av meg her nede har blitt påkjørt av en bil. Foten er brukket så alvorlig at det kan ta 6mnd før han kan gå normalt igjen. Lungen var så punktert og ødelagt at de måtte ta ut en del av den. Nå ligger han i kunstig koma fordi stingene kan rakne om han får puste selv. I morgen skal moren hans få sendt ned et ambulansefly fra Oregon, USA som skal få ham hjem. Jeg synes det høres litt skummelt ut å frakte noen over sånne distanser. Så hvis noen av dere tror på et eller annet som kan sende litt hjelp, så tenk litt på han i morgen og prøv å overføre litt lykke-energi! Det skal i alle fall jeg gjøre.

6 uker til hjemreise

Nå skal jeg visstnok hjem snart. Tror tiden kommer til å gå fortere enn jeg forventer. En av dem jeg bodde med i Bergen kommer på besøk om 3 uker, så da går de 6 ukene mye fortere. Gleder meg kjempemye til å få besøk! Som dere kanskje forstår så begynner jeg å bli ganske klar for å dra hjem. Jeg vet det ikke er lenge siden jeg omtrent sa jeg ville bli her for alltid, men ting endrer seg.

Jeg tror ikke det engang blir vanskelig å dra, for de vennene mine det har vært vanskeligst å si hadet til har allerede dratt, og jeg begynner å får god trening i at folk drar, så da klarer jeg nok fint å dra fra de siste. De fleste av vennene mine drar uansett hjem noen dager før meg.

Jeg tenkte at siden jeg har brukt mye tid i det siste på å tenke over det faktum at semesteret snart er over så tenkte jeg at jeg skulle poste noen lister: over hva jeg savner mest, og hva jeg kommer til å savne og ikke kommer til å savne med Ecuador.

Først, hva jeg savner mest:

Familien min

Vennene mine

God kaffe på kafé med gode venner (eller alene for den saks skyld)

Knekkebrød med hvitost og agurk

Å gå på tur om kvelden

Stillhet

Å gå ut for å drikke én øl, eller ett glass vin på et rolig sted

Klærene mine (ja, jeg vet det er skikkelig teit, men savner å føle meg fin i en fin kjole - og ikke minst å kunne pynte seg uten at alle mister all normal folkeskikk og stirrer og roper, jeg er faktisk et menneske tenk!)

En god dusj

Innendørs oppvarming

Dyne

En vaskemaskin med varmtvann

Å kunne sovne på bussen og ikke våkne opp ranet (slapp av, det har ikke skjedd, men busser er høyrisikozoner og man må holde godt på vesken)

Å kunne drikke vannet fra springen

Hytten

Hva jeg kommer til å savne ved Quito/Ecuador:

Å kunne kjøpe en bærepose med frukt og grønnsaker for under 2 USD

Å generelt aldri bekymre seg for økonomien

At man kan ta bussen noen få timer og komme til noe nytt og spennende

Musikken

All den gøye frukten

Takterrassen

Hengekøyen

De jeg bor med (eller de jeg bodde med)

De andre vennene mine

Utsikten

Fyrverkeri hver kveld

Pubquiz og alle pubquiz-folka

Å alltid kunne forutse været (og vite hva klokken er pga været)

Å handle på de små hjørnebutikkene

De koselige menneskene på de små hjørnebutikkene

Den fine kveldståken

Festene i Casa Oriente

Å kunne se eksempler på gaten på det jeg nettopp har lært på universitetet

Markedene

(det er mange flere ting jeg trodde jeg ville savne, som gratis drinker på Bungalow, men nå er jeg lei hele det konseptet)

Det jeg ikke kommer til å savne:

Konstant trafikkstøy

At bilene ikke stopper for fotgjenger-felt (man kan bli stående i over 5 min og komme for sent til universitetet)

Arbeidsmengden på universitetet (+ det lille læringsutbyttet av all denne jobben)

Å ikke kunne gå på gaten alene etter kl.18.00

Å være redd man gikk inn i feil taxi og kommer til å bli kidnappet

Mannfolk som roper etter meg på gaten

Generelt machismo

Å være den høyeste i rommet 95% av tiden

Å vaske opp i kaldtvann

Halvrene sokker

Folk som prøver å lure meg

Å aldri helt vite om det kommer til å være varmtvann i dusjen (eller om det forsvinner underveis)

Det er sikkert flere ting, men dette er det jeg kommer på sålangt. Dessuten har jeg 2-3 bøker å lese før mandag så jeg må nesten komme i gang...

Galapagos!

Det var mye arbeid som ventet på meg når jeg kom hjem, men før jeg lar realiteten synke helt inn synes jeg det er på sin plass med en rapport fra Galapagos.

Det var kjemperart å plutselig være luksus-turist. Jeg ble hentet utenfor inngangsdøren min, kjørt til flyplassen og sto der og ble kjent med to andre som skulle på samme cruiset mens noen andre gikk og sjekket inn bagasjen vår. Flyturen var mye lenger enn jeg hadde trodd, en halvtime til Guayaquil, vente der en halv time, og så en og en halv time ut til Galapagos-øyene. Men flyturen var underholdene nok, hadde en skjerm med suduko foran meg og moret meg stort over nylig ankomne og hysteriske turister som ikke spiste tomatene eller salaten, og skrelte druene. Sånt er alltid like artig :)

Vi kom til Baltra rundt lunsjtider og maten var klar npr vi kom om bord i katamaranen, Nina (oppkalt etter sjefens (Kjetil Hauge - veldig norsk) datter). Det var allerede 4 stk på båten som var halvveis i sin 8 dagers tur. De første 4 dagene var det meg, en sær ecuadorianer på min alder, to par i tidlig 30-årene, og folk over rundt 60. Men det gikk nå det. Galapagos er så fantastisk at det hadde blitt bra uansett hvem man reiser med.



Første stopp var Bartolomé. Jeg kan ikke huske det men det sies at ene scenen i Master and Commander ble spilt inn her. Var ganske fascinerende med et skjevt tårn formet av stivnet aske. Desverre var vi sent ute så vi fikk ikke tatt bilder i dagslys, men en solnedgang er heller ikke det verste. Det var også flust med turister der, så resten av turen gjorde vi alt vi kunne for å unngå de store cruise-skipene selv om det betydde å gå i land klokken 6 om morgenen. Første møte med dyrelivet var en rimelig hissig sjøløve som lå i trappen der vi gikk av båtene. Den måtte lures vekk ved hjelp av sekken min. Vi gikk opp ørten millioner trapper til en utsiktspost. Jeg ville teste høydetreningen min og nærmest løp opp. Desverre virker ikke høydetrening på lårmusklene og jeg hadde en vanvittig gangsperr de neste 3 dagene. Måtte nesten hjelpe til med armene for å komme meg opp fra en stol.

Etter middag var det første briefing. Bølgene var store og vi var 4 stykker som måtte gi opp hele møtet. De første 3 dagene var det mange lange og harde båtreiser, på slutten dro vi bare rundt 4 timer midt på natten og havet var mye roligere.

Søndag morgen dro vi ut med zodiac-ene (panga - lokalt navn) og så på livet langs kysten av Isabela - Punta Vincente Roca. Vi så iguanaer, pingviner, sjøløver, blue-footed boobies og andre fugler. Kjørte inn i en grotte med grønne og orange vegger. Så skulle vi egentlig på hvalsafari men bølgene var for store til å kunne dra langt fra land. Jeg så likevel en finne, og vi kjørte etter den tross bølgene. Det var en sun-fish (vet ikke det norske navnet) med et "vingespenn" på nesten 5 meter (om ikke jeg tar helt feil og det var snakk om feet...) Den så hvertfall kjempestor ut! Deretter var det tid for snorkling med havskilpaddene. Etter å ha svømt med dem en stund havnet jeg inni en stim med små sølvfisk. Det var et fint sted å være, for de er mat for mange. En helt utrolig opplevelse og se fugler, pingviner og sjøløver jakte middag - mindre enn to meter fra meg! Vannet var iskaldt (vi snakker18-21 grader gjennom hele uken), men det glemmer man fort når man ser så mange utrolige ting! Likevel er man ganske frossen etter nesten en time i vannet. Da var det synd det tok meg 3 dager å finne ut at jeg hadde varmtvann om jeg bare lot det renne fra den rette kranen lenge nok...

Vi kjørte med storebåten to timer gjennom hvalland. Jeg så en gang en sprut med vann, slik som hvaler blåser ut, men det var langt borte, og det mest spennende desverre. Etter vi hadde ankret fast båten spiste vi en fantastisk god lunsj og gikk i land på Fernandina - Punta Espinosa. Dette er den yngste øyen, og siste vulkanutbrudd var for bare et par år siden. Dette utslettet øyens skilpadde-populasjon, men iguanaene og fuglene klarte å komme seg i trygghet. Galapagos er det eneste stedet i verden der iguanaer har tilpasset seg å leve av havet. Vanligvis er de lanndyr, men her finner de maten sin i sjøen, de drikker saltvann og blåser ut saltet gjennom nesen, og ligger på land og slapper av i solen. De er virkelig ordbokdefinisjonen på styggpene. Og de var overalt! Vi så også hauk og "flightless cormorants". Sistnevnte finnes bare på denne øyen og årtusener uten naturlige fiender ar ført til at de har mistet evnen til å fly. De ser ganske komiske ut der de flakser med mini-vingene sine.



Båten måtte desverre begynne å kjøre igjen straks vi kom ombord, for det var en lang vei til neste øy. Følte meg litt som Hovmesteren når jeg klarte å gå forbi bordet mitt, og måtte snu å gå tilbake for å sette fra meg tallerkenen og snuble meg ned på stolen. Desverre var det ingen av de andre som hadde sett hovmesteren og forsto hvor vitsen. Jaja, interne vitser med seg selv er kanskje ikke det værste?

Mandag morgen var det tid for Santiago Island - Puerto Egas. Hovedatraksjonen her var sjøløver, røde krabber og diverse fugler. Jeg må innrømme at jeg synes det morsomste var å møte på en venn av meg fra Quito. Jeg var kjempetrøtt etter to netter med dårlig søvn, lei av å ha samme introduksjonssamtalen om og om igjen, og villig til å flykte lengst mulig bort fra en flørtende guide. Da var det kjekt å se et kjent ansikt og det reddet dagen min. Vi snorklet fra stranden, og det var ganske så skummelt. Enten var det klipper eller var det det store blå intet. Prøvde å komme meg inn til stranden men endte midt mellom klippene i ganske sterk strøm. Vannet var kjempegrunt, kanskje en meter, og det er ikke lov å røre bunnen da det kan være matfatet eller yngleplassen til en eller annen sjelden skapning. Forstå jeg måtte komme meg ut derfra og fant et hull nærmest der ikke strømmen var så stor heller. Når jeg nærmer meg kanten blir plutselig hele veien sperret av en svær havskilpadde som kom fra dypet og ville inn samme vei jeg kom ut. Jeg holdt på midt, og den vek unna.

Etter lunsj var det ny snorkling. Det regnet ute og vi var fremdeles kalde etter forrige snorkling. Likevel, er man på Galapagos kan man ikke gå glipp av noe, så vi snorklet i 40 min til. Så noen rokker og mest fisk.
Så gikk vi i land på Rábida. Sanden var rød og full av sjøløver og pelikaner. Gikk en tur på øyen og så på landskapet, og så var det tilbake til båten. Tidenes lengste dag! Vi prøvde å se en film om lavaformasjoner, men da bølgene ble store gikk de fleste av oss å la oss (jeg var først) - før vi ble kvalme. Man lærer fort. Fikk forsåvidt vite at bølgene hadde nettet ned hele videosystemet like etter.



Tirsdag var San Cristobal - islas lobos (sjøløveøyen) og siden byen. Var helt vanvittig å se så mange sjøløvebabyer på nært hold. Var også kjekt å ha litt fritid i byen. Få sendt melding hjem og kjøpt undervannskamera og minnepinne ettersom jeg ikke hadde nok minnebrikker med meg til kameraet mitt.
Flyet med de nye var to timer forsinket, så det endret planenen våre. Ble litt ekstra fritid og så bestemte vi oss for å ikke vente mer og dra å se på skilpadder. Akkurat da kom bussen og de nye fikk være med. De nye gjestene var en ecuadoriansk familie (barna var 5 og 7), en utrolig spesiell sveitsisk dame i 60 årene, og to utrolig huggelige jenter i 20 årene som begge skulle være/hadde vært et halvt år i Quito. Da ble vi en gjeng vi tre jentene og det gjenværende unge paret. Merket det var kjekt å ha noen på båten som jeg følte var litt mer lik meg.

Onsdag dro vi til Española - Gardner bay. Her fikk vi se parringsdansen til blue-footed boobies, pluss albatrossenes flyplass som guiden kalte det (de er så tunge at de må løpe utfor en klippe for å klare å lette). Jeg som egentlig aldri har vært spesielt interessert i fugler storkoste meg! Om ettermiddagen dro vi til andre enden av øyen (Punta Suarez) og lå halvannen time på stranden og leste bok mellom sjøløvene. P et tidspunkt måtte jeg rømme da den største hannen begynte å jage en annen i min retning, men stort sett var det fredelig. Vi snorklet to forskjellige steder om kvelden. Først rundt en liten øy der det nesten ikke var noen grunne. Fjell på ene siden og ingenting på andre siden. Kjempeskummelt!. Så kjørte vi bort til et annet sted der vi så en hai! (White tipped reef shark? eller noe sånt...).



I løpet av natten ankom vi Floreana. Vi sto opp klokken 5.30 i håpet om å se skilpaddebabyer komme ut fra reirene i sannen og finne veien til havet, men vi kom for sent (ikke lov å gå i land før 6). De andre gikk ut i vannet for å se på "stingrayes" men jeg synes leiresanden var ubehagelig, synes det var litt skummelt og var kvalm og morgengretten siden vi ikke fikk frokost før vi gikk i land.

Neste punkt på programmet vra snorkling med sjøløver. To unger lekte med oss i nesten en time. De svømte utrolig nærmt oss!
Deretter postet vi porstkort i Post Office Bay. Dette stedet har vært brukt av pirater og handelsreisende siden 1793. Skip på vei ut la fra seg brev, og skip på vei hjem tok dem med seg. Så da får vi se når noen bergensere plukker opp mine... Sendte også kort til mine besteforeldre i Spania og er spent på å se om de til Norge eller det til Spania kommer først frem.



Hele fredagen var vi på Santa Cruz. Først besøkte vi Charles Darwin Research Senter og hilste på Lonesome Goerge - den siste av sin rase. Deretter tok vi buss opp i høylandet, spiste lunsj, prøvde skilpaddeskall og gikk på tur i skogen blant kjempeskilpaddene. Definitivt ett av høydepunktene.

Siste dagen var nok en "stå-tidlig-opp-dag" og vi var tilbake på båten før 8. Da hadde vi sett mange fugler. Spesielt "frigate birds". Disse pleide å fly over båten vår, men det var fascinerende å se dem sitte i ro for da blåser nemlig hannene opp en svær rød ballong på brystet for å tiltrekke seg damer. Klokken 10 gikk flyet hjem fra Baltra, og en fantastisk uke var over.

Nye lærdommer, del 3

1) Om man ikke følger konstant med på alt av biler og mennesker rundt seg så blir man ranet.

2) At det er farlig å gå på gaten etter det er blitt mørkt, betyr etter det er blitt mørkt, selv om klokken er 18.30...

3) Det er torsdag, da er det nok ikke varmtvann i dusjen

4) Klokken er 12, da er det på tide å finne fram mer klær, for snart blir det overskyet og kaldt.

5) Selv om man har tatt på seg solfaktor 50 og bare skal være ute i 30-40 min må man ta med seg solkremen og ta på et lag eller to ekstra, ellers blir man brent

6) man blir kvalm av malariatabeletter, men kan noen forklare hvorfor det blir verre i noen dager etter man har sluttet?

7) noen synes tydeligvis at bloggen min er interessant for nå har den blitt lest mer enn 1500 ganger, og noen leser fra Ukraina og Russland – kjenner jeg noen der?

8) Man kan få tid til ALT man vil. Var det innlevering til i dag? Er det greit at jeg gjør den til i morgen? 1300 ord på spansk med to timer forarbeid og to timer skriving

9) taxiene blir billigere proporsjonalt med at aksenten blir bedre

10) leiligheter i Bergen er sykt dyrt (ja, jeg har begynt å legge planer for livet mitt etter jul)

11) hvis tyskere er uhøflige lenge nok så begynner man til slutt å forstå hva de sier og da gjør det ikke så mye at de bytter til tysk hele tiden lenger....

12) et halvt år er lenge nok å være borte

13) etter x antall venner som har dratt så har jeg nå lyst å være den neste som drar for jeg orker ikke å sitte å se på at alle forsvinner en etter en...

14) å løpe i parken er latterlig mislykket når man bor 2800moh

15) en eksamensuke i Ecuador er mer avslappende enn en vanlig uke

16) det er utrolig vanskelig å vinne en pub quiz når de som lager spørsmålene ikke vet forskjellen på å immigrere og emigrere

17) det tar håpløst lang tid å laste bilder opp på japanphoto.no, og det klikker om jeg prøver på mer enn 5 om gangen

18) Lærerne er visst ikke så strenge med fraværet likevel, det gir feriemuligheter ☺

19) Det er ganske mye rart man kan finne på mens man håper at varmtvannet skal komme tilbake...

20) Det koster omtrent like mye å dra 8 dager til Galapagos som det koster å bo 6 uker i Quito (alle utgifter inkludert)

Det man aldri får vite

Jeg fikk høre denne historien og synes den er interessant nok til at den bør viderefortelles, men ikke tro at jeg er noen nyhetsjournalist. Har ikke gjort noe for å sjekke fakta og stoler helt på den som fortalte. Men det virker som om det er den eneste måten å få fatt i nyheter fra avsidesliggende steder i Latin-Amerika. Ikke engang til Quito har dette nådd frem, og det er en tragedie spør du meg.

En av de tyske damen jeg bor med holder på å skrive masteroppgaven sin om bevaring av regnskogen. Hun jobber hovedsakelig med en liten landsby på grensen til Peru. De eneste måtene å komme til landsbyen er å fly i en time, eller reise fire dager ned elven med kano. Folket heter Záparo. Blant disse er den én mann som ønsker å ta universitetsutdannelse, og ingen i landsbyen har noen som helst forståelse for dette (de fleste kan ikke engang skrive og lese). De forstår ikke at uten hans intellekt så hadde det ikke vært noen kamp for å beholde landområdene deres. Shell legger nemlig stort press på dem og ønsker å kjøpe land til oljeutvinning.

Naboene deres, Shuar, har solgt en så stor del av landområdene sine, at de nå møter store problemer. Løsningen deres var for ca to uker siden å angripe Záparo for å overta jorden deres. Desverre er ikke denne historien unik, og spesielt i vesten hører man lite om denne konsekvensen av oljeutvinning i Amazonas.

Tre ble drept og rundt 20 sårede i angrepet. En fikk nesten hodet kappet av. Som kanksje noen av dere vet er det nemlig Shuar den kulturen som kapper hodet av fiendene sine for så å rituelt krympe dem (tzantza). På den måten overtar de energien til fienden og har et krigstrofé. Før jeg kom til Ecuador trodde jeg dette var en eldgammel praksis utryddet for lengst, men dette skjedde altså for bare to uker siden.

Blodhevn er heller ikke uvanlig. Heldigvis varslet den utdannede mannen politiet om hva som var i ferd med å skje. Záparo hadde tatt en fange fra Shuar og holdt på å drepe denne på sitt eget tradisjonelle vis: der man først kapper av ørene og så bit for bit etter det, så vidt jeg forsto. Politiet fikk heldigvis reddet mannen. Han ble skamfert, men ikke drept. Ifølge hun som fortalte historien hadde denne hendelsen utløst nok en krig mellom de to folkene om det ikke hadde vært for politiets innblanding.

For meg viser denne historien tydelig tre ting:
Oljeselskaper er enda mer kyniske enn man ønsker å tro, og har trodd, og konsekvensene strekker langt lengre enn tap av planter som potensielt kanskje kan brukes til å lage medisiner en gang i fremtiden
Hva som skjer med mennesker som "ingen" har hørt om eller har noen relasjon til har ingen nyhetsverdi (dette er ikke noen nordmann i Thailand som kunne vært nabo til noen jeg kjenner sin onkel om han ikke hadde flyttet for ti år siden....)
Utdannelse kan redde liv på flere måter enn å hjelpe folk ut av fattigdom

Sulten?

Jeg skal la bildene tale for seg selv denne gangen...

Endelig oktober!

Ja, jeg vet at oktober snart er over. Men dette er første dagen jeg har våknet til en følelse av høst. Og for meg som elsker alle årstidene var det fantastisk!

Quito har et utrolig spesielt klima. På ekvator blåser alltid vinden fra øst til vest. Amazonas ligger øst for Quito og iløpet av formiddagen fordamper vannet fra den fuktige skogen og danner skyer som blåser mot Quito. I 12-tiden begynner man så vidt å se noen skyer, men som oftes blir det ikke overskyet før rundt halv 2, og man kan få en fin formiddag i stekende sol på takterassen. Luften i Quito er mye tynnere enn den over Amazonas ettersom vi er så mye høyere oppe og kan derfor ikke bære like mye vann. Det er grunnen til at det nesten alltid regner om ettermiddagen. Men det varierer fra to dråper til en times skur. Alldri skikkelig regn. I løpet av kvelden forsvinner skyene og vi får stjerneklare netter.

I dag derimot våknet jeg til regnet og det var skikkelig kaldt. Ble liggende i rundt to timer å halvsove og nyte hjemme-følelsen. For første gang på to måneder har jeg ikke visst hvor jeg var når jeg våknet. Regnet hørtes ut som hjemme, temperaturen føltes som hjemme og det luktet hjemme. Når jeg sto opp tok jeg på meg både tights og leggvarmere under buksen, polo - og strikkegenser. Tror det er første dagen i Quito jeg har hatt på meg så mye klær før solen har gått ned.

Nå har jeg sortert gjennom all musikken jeg fikk av Ross og Lenke, og skal høre på masse god ny musikk mens jeg rydder og vasker leiligheten. Det ser ut som om det har sluttet å regne (uheldigvis, sier jeg), men det gjør det hvertfall litt mer behagelig å gå til vaskeriet med alt skittentøyet mitt.

Nei det er så absolutt godt å føle høsten, og jeg begynner å glede meg til å komme hjem :) 2 mnd og 2 dager til jeg lander på Flesland nå...
(men ikke tro at jeg ikke fremdeles trives her)

Helgetur til Amazonas-jungelen

Ok, tror dette blir verdens lengste blogginnlegg, men jungelen fortjener det!

Vi dro hjemmefra klokken litt før halv 7 fredag morgen, og nådde akkurat 7-bussen til Tena. Anna sov hele veien mens jeg fascinert stirret ut av vinduet. Ecuador er et nydelig land, og jeg vet ærlig talt ikke om det er paramoen eller de grønne skogene som imponerer meg mest. Den utrolige diversiteten som finnes her gjør at det aldri er mer enn 5 timer med buss til en helt ny verden.

Vi ankom Tena rundt halv ett. Sultne og trøtte, og ikke helt klart for stekende sol og enormt høy luftfuktighet. Jeg syntes alt var spennende og var egentlig glad for å føle ordentlig varme, mens Anna som var syk stakkers var et meget grettent reisefølge. Vi hadde flaks og fikk billetter til en buss som gikk 15 min senere til Puerto Barantilla, ved Rio Arajuno. Vi ringte Liana Lodge og sa vi var på vei og kom til å trenge transport om et par timer. Bussen var som ellers i Ecuador stappfull, og det var en liten jente som sov på meg hele veien. Vi fant stoppet vårt fint etter en meget klam og klaustrofobisk busstur. Det første vi så på vei ned mot elven der kano-taxien skulle møte oss var en blå morpho (en sommerfugl for dere som ikke har lest Mengele Zoo). Den var helt ubeskrivelig fin der den flakset rundt i lysende neonblått og var nesten like stor som hånden min. Nydelig! Så hørte vi noen rasling i buskene og Anna som ikke hadde sett at det bare var høns ble livredd. Jeg holdt på å le meg i hjel. Det må sies at det er jeg som har vært bekymret for å dra inn i jungelen, men hun som er redd for høns og ikke får sove av frykt for skorpioner. Når alt kom til alt, så synes jeg ikke jungelen var skummel i det hele tatt.

Vi kommer ned til elvebredden og der sitter rundt ti kvinner og barna deres. Ingen sier noe til oss selv om vi sa hei, og det føles ganske ukomfortabelt. Utsikten er derimot så spektakulær at jeg glemmer dem helt. Sakteflytende elv med tett jungel helt ned til bredden. Det var virkelig akkurat slik som man har sett på bilder fra Amazonas.

Så kom kanoen vår. Jeg storkoste meg og tok bilder som en gal. Kunne ikke helt fatte at jeg faktisk satt i en kano på en elv i Amazonas! Kanoen var motordrevet så etter rundt fem minutter var vi fremme ved hotellet. Det ble vi plassert i noen stoler med dyreutskjæringer og fikk servert velkomstdrinker og popcorn. Noe mer mat var det dessverre ikke mulig å få fatt i. Hun fortalte oss at den organisasjonen som driver hotellet også driver et rescue center for dyr, så vi bestemte oss for å utnytte dagen og besøke amaZOOnico. Her tar de inn dyr som politiet har beslaglagt eller som eierne ikke vil ha mer. I hovedssak har de papegøyer, aper og kattedyr. Dersom dyrene ser ut til å kunne klare seg i det fri får de gå løs med blir fremdeles foret (regner med dette ikke gjaldt jaguarene og anakondaene) og om alt går bra så blir de fraktet inn i et tilhørende område med beskyttet skog. Det var kjempefascinerende å gå der og se på apene både på inn- og utsiden av burene.

På vei bort dit møtte vi Cloyce, Brynn og Beth som var på vei hjem etter en lang tut i jungelen. Og ja forresten så hadde de på hotellet bare pekt ut stien for oss, så meg og Anna gikk faktisk 30 min alene i jungelen. Vi var litt halvskremt i begynnelsen, men så var det bare kjempegøy! Var litt ekkelt etter å ha vært i AmaZOOnico for de hadde et 4 kvadratmeter bur der det bor en 1,5m anakonda og vi kunne ikke se den. Hva finnes da i skogen?

Når vi kom tilbake til hotellet var tingene tatt opp til hytten der de tre andre bodde. Det var en bambushytte med 6 senger og ingen myggnetting. Så mye for at det sto på nettstedet at det var unødvendig å ta med seg! Men det gikk bra. Jeg har bare ti insektbitt eller noe. Etter vi hadde dusjet og myggsprayet oss gikk vi ned i baren, la oss i hver vår hengekøye og hørte på jungelen mens vi drakk caipirinas i stearinlyset (det var en eco-lodge uten elektrisitet vi bodde på). Klokken 7 var det endelig middag, og før ni var vi alle i seng. Jeg våknet flere ganger av at katten kom opp i sengen min. Men heller den enn skorpionene tenkte jeg.

Dagen etterpå flyttet vi til ett billigere sted litt lenger opp elven. De tre amerikanerne ville til AmaZOOnico, og Anna ville sove. Hotellet var ikke forberedt på at vi ville på turer så de hadde sendt guidene hjem. Jeg ble derfor med tilbake til rescue senteret. Det var vel verd det, for vi fikk se et sjeldent vilt lite dyr som kom løpende over stien. Det var visst i bjørnefamilien sa hun, men det var like lite som en katt.

Etter lunsj dro vi til et museum der vi fikk se hvordan de lokale jakter. Det mest fascinerende var hvordan de lagde en felle av en moderne rifle slik at jegeren slapp å sitte i skogen å vente. De hadde også mange feller som fanget fugler og dyr levende.

Deretter skulle vi liksom bygge en tradisjonell flåte, men det endte opp med at guiden snørte stokkene sammen mens vi slang oss i line ut i elven. Jeg var litt skeptisk til å gå på flåten da jeg så at det aulte med termitter på den, men vi bare skylte dem av. Verre var maurene som svei noe inn i hålo. Samme type som stakk meg på Cuba tror jeg. De lignet hvertfall veldig og var like plagsomme. Vi endte dermed opp med å svømme mesteparten av veien. Jeg er glad jeg flyter godt for noen steder måtte vi ligge helt strak for å ikke slå knærne nedi. Elven var forresten helt trygg da det fiskes med dynamitt så bortimot alt liv er utryddet.

Når vi kom tilbake begynte vi å slenge oss i vannet med et tau som hang der. Til vår pinlige erfaring er dessverre ikke vestlige byjenter sterke nok til denne leken og hver gang all vekten falt på tauet så glapp vi og falt i vannet. Jeg hylte like mye hver gang noe som resulterte i at jeg svelget litt mer elvevann enn jeg sikkert hadde godt av.

Om kvelden satt vi å spilte kort med to brødre på 17 og 14. Han eldste fortalte oss mange utrolige historier. I gamle tider bodde det en tiger i jungelen som brøt seg inn i husene og spiste hele landsbyer. Ved verdens ende, når vannet stiger nesten helt til himmelen og dem som tror på Gud får komme til hans rike da vil alle fortidens demoner, inkludert denne tigeren, komme tilbake og spise dem som ikke tror på Gud.

Han fortalte også at han bare går på skole om lørdagene, og resten av uken jobber han. Men skolen er bare en gang i uken, og han har vært flink for han er nå på nivå 4 (av 6) mens storebroren har måttet gå om igjen og fremdeles bare er på nivå 3. Han liker skolen men engelskundervisningen er svært dårlig fordi engelsklæreren nesten ikke kan språket han lærer vekk. Han vil også fortsette å jobbe fordi han synes foreldre har gjort så mye for han, og han gjerne vil kunne kjøpe seg en egen mobil (dette har han klart) og andre ting. De har internett i landsbyen. I uken bor han på hotellet der han jobber, og det er 1,5t med kano og bil derfra til skolen. Det var en smart gutt som visste ganske så mye om den store vide verden. Når han er ferdig med skolen vil han på universitetet og studere økoturisme.

Han regner med at han har er klar for å gifte seg om rundt et år og da vil han ta en kone som er 14 eller 15. Det ville vært ideelt, men samtidig vil han gjerne ta en utdannelse først. Og så må han spare penger, for han kan risikere å måtte invitere over 200 gjester og det vil koste minst 1500 dollar. Han har 10 søsken fra 22 til 1mnd, og kunne ikke forstå hvorfor mine foreldre bare ville ha to barn. For Kichwa-folket er det helt vanlig med 16 barn.

(Jeg må også få kommentere at det var kjempegøy å leke antropolog, men det er vanskelig å vite hvor mye man kan spørre om, og balansere hvordan få noen interessante historier uten å høres ut som at man sier "hei du eksotiske jungelgutt, fortell meg om din helt vanvittige hverdag". Men jeg tror det gikk ganske bra. Jeg unnskyldte alle spørsmålene mine og han svarte at han likte å fortelle. Og jeg lot forsovedt han styre hva han ville fortelle, jeg spurte bare om utdypninger...)

I dag tok vi bussen hjem rundt 10 og var fremme i Quito i 5-tiden. Vi gikk å spiste pizza og så var det hjem til Casa Oriente. Borte er bra men hjemme er best. Og når vi nærmet oss Quito og jeg følte meg trøtt og skitten så var det virkelig den gode følelsen av at nå er vi snart hjemme.

(Forresten klarte jeg meg med under 15 bug bites. Som er ca det samme som Brynn har på ene leggen)

Jeg legger ut noen bilder her, og flere på facebook. Men før det så må jeg gi en liten skoleoppdatering for nå har jeg fått karakterene, og ettersom jeg har klaget sånn på hvor hardt det er så er det sikkert noen som lurer på hvordan det har gått. Første delkarakter går fra 1-15 der 9 er ståkarakter. Jeg fikk 10 (prosesos sociales y politicos en America Latina), 11,5 (Antropología de foresta tropical) 12 (cultura y desarrollo) og 15 (cultura y religiosidad andina). Merkverdig nok var det altså nivå 5 fagene som gikk best, mens jeg så vidt sto i nivå 3 fagene... Uansett er jeg kjempefornøyd!

Situasjon stabilisert

Vi snakket i går om hvor ufattelig stille alt var. Nå når jeg sitter å prøver å studere irriterer jeg meg over alt bråket. Det vanlige bråket vi ikke hørte i går er flytrafikk, biltrafikk, bilhorn og diverse sirener. Det er kun sent på natten, og tydeligvis ved forsøk på statskupp, eller hva det nå var, at disse lydene forsvinner.

Jeg holder meg fremdeles innendørs, og tar meg stadig vekk i å se bort på kongressbygningen. Men alt virker helt normalt. Det jeg har lest av nyheter, som etter min mening virker mest fornuftig, er at det som skjedde i går var Correa-motstandernes måte å teste sin egen styrke. Heldigvis var mange av de gruppene som har vært uenig med ham i det siste, enda mer uenig med politiets meget uansvarlige måte å takle misnøye på. Dermed ble det ikke noen samlet front mot presidenten, og etter all sannsynlighet vil han få beholde jobben sin.

Når jeg forteller ecuadorianske venner hvor sinnsykt jeg synes det er at alt er rolig på onsdagen, anarki på torsdagen, og så helt normalt igjen på fredagen, så sier de bare: velkommen til søramerika!
Det verste er at det er sant. I Latin-Amerika er politisk ustabilitet slettes ikke noe nytt, og demonstrasjoner blir ofte litt mer ekstreme enn det vi er vant til. Huseieren min sier det er relativt vanlig at veier er blokkert så han må vente noen timer før han kan kjøre hjem.

Nei det har absolutt vært en spennende og spesiell opplevelse og sitte på takterassen min og følge utviklingen. Og jeg kommer nok sent til å glemme øyeblikket da jeg leste at politiet hadde tatt over kongressen og ser ut vinduet og der løper de rundt med geværene sine på kongress-taket fire kvartal unna.
Det var også meget spesielt å ha et militærhelikopter - et gigantisk ett, flyvende lavt over taket mitt. Man vet at hverken politiet eller militæret er ute etter å skade en utlending som holder seg fint inne i sitt eget hus, men det er likevel litt ubehagelig når man plutselig befinner seg i skuddavstand fra begge parter - nesten hvertfall. Men helikopteret fløy selvfølgelig bare forbi og politiet forsvant fra taket.

Alt i alt har dette for min del vært svært udramatisk. Litt kjedelig å være inne, og litt vanskelig å konsentrere seg om studiene, men det er vel verdt det for å holde seg langt unna trøbbel.

Nå gleder jeg meg til å lage god middag og så sette meg i sengen min og se på film, drikke rødvin og spise sjokolade.

Utslitt og usikker

Det har vært en laaang dag! Folk sier at det er ikke så alvorlig, men så sier de at man ikke bør gå ut i gaten. Det begynte med at militæret og politiet var sinte på presidenten og endte med skuddveksling mellom disse to for at militæret skulle befri presidenten som ble holdt fanget av politiet. Nyhetene sier at en er død (og de filmet at han ble skutt, trengte ikke å se det nei) mens en venn av meg sier de uoffisielle tallene sier at 15 er døde. I morgen skal visst militæret ta over politiets jobb med å holde orden i gatene. I følge nyhetene har rundt 10 % av politistyrken deltatt i demonstrasjonene, men ettersom regjeringen tok kontrollen over alle mediene, så kan man jo ikke helt stole på tallene deres.

Jeg har bestemt meg for å ikke dra på noen klassetur, som jeg ikke kan fatte at fremdeles skal gjennomføres når det er untakstilstand i landet! Jeg koker vann, så om ikke det smaker så alt for forferdelig så holder jeg meg inne. Om jeg må gå på butikken så er den vegg i vegg med huset mitt og gaten er svært oversiktlig så det burde gå veldig greit.

Jeg er helt utslitt av å prøve å finne ut hvorvidt jeg skal dra på klassetur og av å lese alt som finnes av nyheter på spansk, engelsk og norsk. Lenge siden en dag har føltes så lang.

Det er helt ekstremt å se på nyhetene bilder fra steder jeg har vært, og til og med steder jeg kan se fra huset mitt der demonstranter blir slått ned og alt er hvitt av tåregass. Det er noe nytt jeg har lært i dag. Ser du røyk på himmelen så er det vanlig røyk om den er grå, tåregass om den er hvit, og brennende bildekk om den er svart. Det er noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle lære i løpet av oppholdet mitt her.

Mens jeg skriver hører jeg folk som roper i gatene, og håper det ikke er noen som har tenkt å begynne å bryte seg inn i hus og stjele, men det er vel heller lite sannsynlig, og jeg er jo godt kjent for å bekymre meg litt mer enn gjennomsnittlig mye. (De har forresten sluttet innen jeg kom meg så langt som til å lese gjennom hva jeg har skrevet)

Jeg håper at de finner en ordentlig løsning i morgen, for det virker litt for håpefullt å snakke om opptøyene i fortid og juble og synge bare fordi presidenten er befridd. Problemet er jo akkurat det samme som det var i dagmorges.

Nei, det har vært en meget lang dag og jeg har hørt om mange som har opplevd ubehagelige ting. Det første var at universitetet ble stengt og alle jaget hjem. Det neste var at noen møtte på noen med tåregass-bomber på vei hjem. En ble ranet (men fikk tingene tilbake) og så en gjeng politimenn løpe mot en buss og alle passasjerene flykte. Flere av de jeg bor med hørte skuddvekslingen, og vi har alle sett røyk og hørt rop. Et av byens største kjøpesentre har blitt totalranet, og flere banker har blitt ranet.

Jeg har ecuadorianske venner på begge sider i denne saken, og noen har vært med å demonstrere i dag. Selv synes jeg det er vanskelig å velge hvilken sak jeg støtter, men jeg er 100% sikker på at jeg synes dette er helt feil måte å takle uenigheter på! En politistyrke som tillater anarki, en president som frykter at dem som er ansatt for å beskytte landet skal ta livet av ham, og kanskje 15 døde. Bare fattigdom kan få kutt i bonuser til å utløse noe sånt, pluss selvsagt en tradisjon for korte regjeringsperioder og ustabil politikk.

Det har absolutt vært en interessant dag, men jeg kan fremdeles ikke helt fatte det. Nå er jeg spent på hva en ukes unntakstilstand har å si for hverdagen her nede. All undervisning er suspendert i morgen (lurer på om det da også vil omfatte klasseturen selv om vi ikke har fått noen konkret beskjed), men jeg lurer på om folk vil være tilbake på jobb og butikkene åpne.

Nå skal jeg i alle fall gå å legge meg, og tillate meg selv å sove relativt lenge i morgen tidlig, Har naturlig nok vært opptatt av andre ting enn å studere i dag, så får vel være litt flink i morgen. Håper jeg våkner til et stabilt Quito

Opprør i Ecuador

Først: ikke vær redde for meg! Jeg er hjemme i huset mitt, gaten er rolig og jeg har nok mat til å klare meg noen dager, om butikkene stenger.

I dag ble jeg vekket (vel og merke klokken 12...) av Anna som jeg bor med. Hun hørtes stresset ut på telefonene og lurte på om jeg var hjemme. Hun ville ikke forklare på telefonen men kom opp til meg og sa at etter friminuttet klokken 11 hadde universitetet stengt ned og alle fått beskjed om å dra hjem. De som bodde hos vertsfamilier hadde fått bekymrede telefoner og beskjed om at det kunne være farlig å oppholde seg utendørs.

Presidenten Rafael Correa har foreslått en lov som halverer bonusene til de militære, politiet og lærere. Så vidt jeg har forstått gikk denne loven gjennom i nasjonalforsamlingen? i dag og det førte til streik blant politiet og militæret. Tidligere i uken har studenter og lærere (fredelig) demonstrert mot en ny universitetslov som har som formål å få alle privatuniversitet under statlig kontroll (så vidt jeg har forstått). Politiet har brukt tåregass (bl.a. skadet presidenten) og brenner bildekk. Innimellom ser vi den svarte røyken fra takterassen. Politiet har også tatt over kongressen (som er 300m fra der jeg bor) og vi kan se uniformerte menn på taket og rundt bygningen. Utenfor sykehuset der presidenten er og utenfor presidentpalasset er det motdemonstrasjoner.

Ettersom politiet og militæret demonstrerer er det ingen som håndhever loven, og det er anbefalt å holde seg inne. Alle utdanningssinstitusjoner er stengt frem til mandag og småbutikker driver å stenger overalt. To av de store busslinjene (ecovía og trole) har sluttet og gå, men intill videre går de vanlige rutebussene. Flere banker har blitt ranet og spesielt i Guayaquil er det bander som visst raner omtrent det de kommer over på gatene. Flyplassen er stengt.

Opprøret startet i Quito, men har nå spredd seg til hele landet, og Peru har valgt å stenge grensene.

Det er lenge siden en ecuadoriansk president har hatt makten så lenge som Correa (selv om det bare er 3 år etter hva jeg har forstått). Nå sliter han: politiet, militæret, lærere, studenter, urfolksbevegelser og andre sosiale bevegelser er misfornøyde. Hans eget parti stemmer mot forslagene hans i kongressen noe som gjør at han nå vurdere å oppløse kongressen og styret landet selv fremtil det kan holdes nye valg. I flere aviser bruker de ordet diktator.
Det er nå erklært unntakstilstand, og jeg blir ikke overrasket om dette ender i statskupp. Presidenten er på politisykehuset og ettersom det er politiet som demonstrerer så spekuleres det i hvor trygt det egentlig er....

I morgen skulle jeg egentlig på klassetur, men jeg tviler sterkt på at det blir noe av. Uansett tror ikke jeg at jeg har spesielt lyst å dra noe sted. Synes det er helt greit å følge rådet om å holde meg innendørs. Vi har besøk av 6 tyskere som ble sendt hjem fra jobb og ble med hun ene de jobber med, som bor her, hjem til oss. Lurer på om de kommer seg noe sted i kveld... Den generelle oppfatningen i huset er at hvis alt er stengt og man må være inne så er det beste å gjøre å lage fest. Jeg for min del tror jeg skal være kjedelig å benytte tiden til å ta igjen litt tapt studietid..

Om situasjonen utvikler seg så skal jeg skrive nye blogginnlegg. Uansett så skal jeg poste oppdateringer på facebook. Tror som sagt at dette ikke er farlig så lenge man ikke blander seg inn i situasjonen. Helt ærlig så synes jeg det er litt spennende å være i et land som har erklært en ukes unntakstilstand. Vann kan jeg koke, og mat har jeg, men jeg må nok være kreativ å finne opp litt nye matretter for det er et merkelig sammensurium av matvarer jeg har....

Om noen har lyst å lese om dette fra ecuadorianske nyhetsbyrå så vet jeg at mange er stengt ned, men avisen eluniverso.com har oppdatert informasjon. Det står også mye på ecuador imidiato, men dette har ikke blitt oppdatert.

Jeg er blond, jeg er ikke.....

...engelsk - ikke le av meg om det er et ord jeg ikke husker
...tysk - hvorfor snakker alle tysk til meg i Ecuador - slutt! jeg skjønner ingenting!
...turist - ikke snakk engelsk til meg på butikken, aksenten din er nesten umulig å forstå uansett
...ute av stand til å lære et nytt språk - når jeg nettopp har sagt at jeg studerer ved et ecuadoriansk universitet, vær så snill å ikke bli overrasket eller imponert av at jeg snakker spansk, det er på en måte et ganske innlysende kriterium for å kunne studere her...
...utsyrt med en eksepsjonelt god hørsel - av og til når jeg sier "hæ" hadde det vært hyggelig om folk hadde hatt nok tillit til meg til at de hadde gjentatt ordet før de begynner med synonymer, eller enda verre - engelsk
...lam - det hjelper ikke å rulle ned vinduet på personbilen og rope "taxi taxi" - jeg er i like god stand til å bruke beina som enhver ecuadorianer
...interessert i å betale over dobbel pris for en taxi-tur - så ikke lat som om du er fornærmet når jeg pruter
...allvitende - selv om alle ecuadorianerne vet bredde- og lengdegradene til Quito (0,0), betyr ikke det at jeg kan Bergen sine
...fra Nordpolen - nei, du trenger faktisk ikke å forklare meg hvordan man spiser en agurk, jeg har sett de før, takk
...interessert i enhver ecuadorianer - hva tror du egentlig at du oppnår med å rope "hi! hi!" og lage kysselyder etter meg når jeg skynder meg til universitetet klokken syv om morgenen?
...fritt villt - selv om det er mørkt og mange mennesker så er det ikke greit å klå på meg nei. Pass deg, ellers får du plutselig en albu i øyet, lille mann!

Panic panic! slapp av - det ordner seg!

Så i dag var den store dagen: først fremføring av prosjektet om "la fiesta del señor del árbol", som talte 10% og så en prøve i kultur og utvikling som talte 20% på endelig karakter.

Gruppearbeidet før fremføringen kan neppe kalles et gruppearbeid. Hun ene kunne ikke den første tiden vi satt opp, men ingen ga beskjed til meg, så jeg dukket opp alene. Så fant de et nytt tidspunkt som ikke passet for meg, og da bare gjorde de arbeidet uten meg. Jeg fikk ikke en gang en kopi før samme dag som fremføringen (altså en uke senere). I går fikk jeg beskjed om å lage en power point med bilder og skrive om min personlige erfaring. Jeg skrev ca en side og når jeg kom på universitetet sa de andre at det der var egentlig ikke nødvendig fordi de hadde skrevet en del om hvordan gruppen i felleskap hadde opplevd feiringen. "Hva skal jeg gjøre da? Jeg føler ikke akkurat jeg har bidratt." "Vel, det er vel egentlig meg som har skrevet alt og de andre har kommet med kommentarer," sa hun som endret tidspunkt. "Du kan jo lese det du har skrevet under presentasjonen, men det er ikke noen vits i å ta det med i det skriftlige." Når vi begynte presentasjonen hadde hun pinadø sin egen power point også! Men jeg fikk vist min mens en av de andre snakket, og så tok de seg av alt det faglige, men jeg tok hele "hvordan opplevde vi dette"-delen. Det viste seg at folk syntes det jeg hadde å si var veldig interessant. De hadde liksom ikke tenkt over hvor spesielt det var for meg som aldri har vært på en katolsk messe og som ikke kjenner til andininsk urfolkskultur. Etter på kom "sjefejenten" bort til meg og sa: "jeg tror vi tar det med i den skriftlige delen likevel jeg". Så ordnet det seg likevel.

Så går jeg opp til neste fag, neste prøve.
Jeg viser foreleseren arket jeg har skrevet med oversettelser av nøkkelord som trolig ikke finnes i den lille lommeordboken min. Jeg hadde vært kjempeforsiktig og ikke skrevet noen spesielle begreper, slik at det kunne bli tatt for å være en stikkordsliste og ikke en ordliste. Etter foreleseren har skrevet to spørsmål på tavlen forlater han rommet og alle finner frem bøkene sine. Jeg blir helt forvirret og håper inderlig han skal komme inn og ta dem i det. Det skjer imidlertid ikke og jeg begynner å angre skikkelig på at jeg ikke tok med bøkene mine. Til slutt spør jeg hun bak meg om det er tillatt med hjelpemidler. "Jada, vi kan ha med alt vi vil av notater og bøker". Panikk, panikk, panikk!

Jeg løper fortvilet ned på kontoret til foreleseren. Han hadde visst sagt det når jeg spurte om tillatelse til å ta med en ordliste, men jeg var så begeistret over at det var lov at jeg ikke fikk med meg at pensumbøker også var tillatt. Jeg tagg og ba om å få ta prøven i morgen, men han sa: "ta det helt med ro, Veronika. Gå hjem, skriv prøver i ro og fred og lever den til meg klokken 9 i morgen tidlig."

Så nå har jeg kjøpt kaffe og har trolig en laaaang natt foran meg, for spørsmålene var kjempevanskelige!

Så feil kan man ta!

Da jeg valgte å studere på spansk visste jeg at det kom til å bli tøfft. Jeg valgte likevel å ta sjansen ettersom karakterene fra utvekslingssemesteret ikke blir stående på vitnemålet og man dermed bare trenger å stå. I tillegg så visste jeg etter erfaringen min fra Cuba at man kan bli bemerkelsesverdig fort ganske så mye bedre i et språk. Om jeg bare sto på språktesten og fikk studietillatelse, så kunne det alltids gå med noen uker der jeg ikke forsto så mye, og så heller lese tekstene på nytt igjen før eksamen.
Så feil kan man ta!

Første prøven hadde vi allerede 6. september, og den talte 10 poeng ut av 50. Altså 20%. Poengsystemet her fungerer slik at hver prøve eller aktivitet teller noen gitte poeng, og så samler man dem opp gjennom året. Får man full score på alt ender man med 50 poeng, for å stå må man ha 30. Det vil altså si at man må ha 60 % på hver test for å stå i faget, noe som tilsvarer en god C i Norge.
Til den første prøven hadde vi to artikler på ca 25 sider som pensum. Jeg leste dem først en gang med ordbok, så to ganger med markeringspenn, og så leste jeg over strekningene mine en gang eller to. Da burde man i teorien være ganske så godt forberedt. Og når man leser så mye, og har tre andre fag blir jo den logiske konsekvensen at man henger etter i dem. Men sånn må det jo bare bli. Hadde jeg bare stått... Istedet fikk jeg fire utav ti, når jeg trengte 6 for å stå. Da må jeg altså få 8 på den neste. Jeg trodde jeg hadde lest nok.
Så feil kan man ta!

I Norge betyr det å ta et fullt semester at universitetet anbefaler studentene å lese 8 timer dagen. Dette er derimot meget sjelden, og selv i eksamensperioden er de fleste ganske fornøyd om de har fått lest 6 effektive timer. Altså om vi har brukt 6 timer av dagen vår kun på å lese effektivt, ikke medregnet matpauser o.l. Og resten av året går det kanskje 6 timer fra vi kommer på universitetet til vi går hjem, og på den tiden har vi vært på forelesning, lunsjet i kantinen, lest på biblioteket, drukket kaffe på Kaos, og kanksje lest litt til.
Her er det en annen hverdag. For det første plasserer foreleserne obligatoriske klasseturer/ekskursjoner i helgene slik at vi ikke skal gå glipp av noen undervisning. Det vil si at, selv om det var kjempeinteressant, så ble ti timer av søndagen min brukt på studier denne uken - ikke medregnet den timen jeg var nødt å studere etter jeg kom hjem fra turen.
Mandagen, i går, begynte jeg med forelesninger fra 7-11 om morgenen. Så gikk jeg og handlet, laget lunsj, snakket med mamma på skype, og rundt to begynte jeg å lese. Jeg leste frem til klokken var 5. Da hadde jeg totalt studert i 7 timer. Så lagde jeg meg middag, og gikk tilbake til universitetet for å ha forelesning fra 18-20.
I dag sto jeg opp klokken 9, trente en halvtime yoga, spiste frokost, og begynte å lese klokken 10. Jeg este til klokken tre, med bare en halvtimes pause. 5 effektive timer. Så var det middag, før jeg måtte til universitetet klokken 16, for å gjøre en gruppeoppgave. Gruppen min hadde bestemt seg for å heller møte i morgen - uten å gi meg beskjed, så da leste jeg i parken frem til klokken 18, da neste forelesning begynte. Når jeg kom hjem nå klokken kvart over 8, har jeg altså brukt 9 fulle timer på studiene - og jeg har fremdeles 50 sider jeg bør lese før forelesning klokken 7 i morgen tidlig...
Jeg trodde at om man bare var effektiv i hverdagene kunne man få helgene ledig til å reise og oppleve dette fantastiske landet.
Så feil kan man ta!

Men for all del: jeg trives fremdeles i Ecuador, og ville ikke vært noe annet sted. Fagene er kjempeinteressante, jeg har møtt mange bra mennesker, og jeg har fremdeles troen på at ting vil roe seg når språkkunnskapene blir bedre. Nå har vi prøver eller innleveringer minst en gang i uken, så så veldig mye mer intensivt kan det nok ikke bli. Hvertfall ikke før de aller siste eksamene. Så med konstant arbeidsmengde MÅ jo antall arbeidstimer bli mindre etterhvert som jeg blir flinkere i spansk. Det er jeg bare nødt å tro på.
Så får vi se om jeg får rett denne gangen :)