Så feil kan man ta!

Da jeg valgte å studere på spansk visste jeg at det kom til å bli tøfft. Jeg valgte likevel å ta sjansen ettersom karakterene fra utvekslingssemesteret ikke blir stående på vitnemålet og man dermed bare trenger å stå. I tillegg så visste jeg etter erfaringen min fra Cuba at man kan bli bemerkelsesverdig fort ganske så mye bedre i et språk. Om jeg bare sto på språktesten og fikk studietillatelse, så kunne det alltids gå med noen uker der jeg ikke forsto så mye, og så heller lese tekstene på nytt igjen før eksamen.
Så feil kan man ta!

Første prøven hadde vi allerede 6. september, og den talte 10 poeng ut av 50. Altså 20%. Poengsystemet her fungerer slik at hver prøve eller aktivitet teller noen gitte poeng, og så samler man dem opp gjennom året. Får man full score på alt ender man med 50 poeng, for å stå må man ha 30. Det vil altså si at man må ha 60 % på hver test for å stå i faget, noe som tilsvarer en god C i Norge.
Til den første prøven hadde vi to artikler på ca 25 sider som pensum. Jeg leste dem først en gang med ordbok, så to ganger med markeringspenn, og så leste jeg over strekningene mine en gang eller to. Da burde man i teorien være ganske så godt forberedt. Og når man leser så mye, og har tre andre fag blir jo den logiske konsekvensen at man henger etter i dem. Men sånn må det jo bare bli. Hadde jeg bare stått... Istedet fikk jeg fire utav ti, når jeg trengte 6 for å stå. Da må jeg altså få 8 på den neste. Jeg trodde jeg hadde lest nok.
Så feil kan man ta!

I Norge betyr det å ta et fullt semester at universitetet anbefaler studentene å lese 8 timer dagen. Dette er derimot meget sjelden, og selv i eksamensperioden er de fleste ganske fornøyd om de har fått lest 6 effektive timer. Altså om vi har brukt 6 timer av dagen vår kun på å lese effektivt, ikke medregnet matpauser o.l. Og resten av året går det kanskje 6 timer fra vi kommer på universitetet til vi går hjem, og på den tiden har vi vært på forelesning, lunsjet i kantinen, lest på biblioteket, drukket kaffe på Kaos, og kanksje lest litt til.
Her er det en annen hverdag. For det første plasserer foreleserne obligatoriske klasseturer/ekskursjoner i helgene slik at vi ikke skal gå glipp av noen undervisning. Det vil si at, selv om det var kjempeinteressant, så ble ti timer av søndagen min brukt på studier denne uken - ikke medregnet den timen jeg var nødt å studere etter jeg kom hjem fra turen.
Mandagen, i går, begynte jeg med forelesninger fra 7-11 om morgenen. Så gikk jeg og handlet, laget lunsj, snakket med mamma på skype, og rundt to begynte jeg å lese. Jeg leste frem til klokken var 5. Da hadde jeg totalt studert i 7 timer. Så lagde jeg meg middag, og gikk tilbake til universitetet for å ha forelesning fra 18-20.
I dag sto jeg opp klokken 9, trente en halvtime yoga, spiste frokost, og begynte å lese klokken 10. Jeg este til klokken tre, med bare en halvtimes pause. 5 effektive timer. Så var det middag, før jeg måtte til universitetet klokken 16, for å gjøre en gruppeoppgave. Gruppen min hadde bestemt seg for å heller møte i morgen - uten å gi meg beskjed, så da leste jeg i parken frem til klokken 18, da neste forelesning begynte. Når jeg kom hjem nå klokken kvart over 8, har jeg altså brukt 9 fulle timer på studiene - og jeg har fremdeles 50 sider jeg bør lese før forelesning klokken 7 i morgen tidlig...
Jeg trodde at om man bare var effektiv i hverdagene kunne man få helgene ledig til å reise og oppleve dette fantastiske landet.
Så feil kan man ta!

Men for all del: jeg trives fremdeles i Ecuador, og ville ikke vært noe annet sted. Fagene er kjempeinteressante, jeg har møtt mange bra mennesker, og jeg har fremdeles troen på at ting vil roe seg når språkkunnskapene blir bedre. Nå har vi prøver eller innleveringer minst en gang i uken, så så veldig mye mer intensivt kan det nok ikke bli. Hvertfall ikke før de aller siste eksamene. Så med konstant arbeidsmengde MÅ jo antall arbeidstimer bli mindre etterhvert som jeg blir flinkere i spansk. Det er jeg bare nødt å tro på.
Så får vi se om jeg får rett denne gangen :)