Jeg møtte to fra klassen min på busstasjonen klokken 5, men den ble nesten 6 før vi kom oss derfra. Innen den tid gikk det ikke lenger busser helt til Calderón, og vi endte opp med å ta bussen til Caracunga. Der fant vi heldigvis en minibuss som klarte å finne alternative veier for å unngå veisperringene og kom seg inn til Calderón likevel. Det er nemlig så mange folk som går denne pilgrimsvandringen at de ikke kan la trafikk komme inn til byen da alle veiene er fulle av mennesker. Det var flaks vi fant en buss, for det tok oss hvertfall et kvarter ekstra med bussen for å komme oss inn til Calderón, og det hadde vært langt å gå.
Fremme i byen fant vi siste fra klassen, en colombiansk prest, så vi var en ganske variert gjeng på fire som satte ut for å vandre hele natten. Først ble vi stående en halvtime i kirken og se på velsignelsen av en 15-åring, litt som konfirmasjon, men samtidig ikke. Ganske interesant var det egentlig. Så fant vi oss et do og kjøpte litt lysende leker før vi satte igang vandringen klokken 19.30.
Det gikk opp et lite stykke før det gikk nedover og nedover. Jeg innså at skoene mine er litt for store og begynte å glede meg til noen heftige gnagsår. Alle hadde sagt det kom til å bli kaldt så man måtte kle seg godt. Jeg hadde derfor ullstrømpebukse under joggebuksen. Langarmet ullundertrøye, t-skjorte, stikkegenser og skijakke. Men kaldt i Ecuador er visst 9-10 plussgrader, så jeg holdt på å dø! Og dette fjellet vi skulle opp på var ikke høyere enn litt under 3000m så det var heller ikke noe verre høydekulde enn i Quito. Heldigvis går den an å ta av seg klær om man bare har plass i sekken. Det førte imidlertid til at kameraet måtte bæres rundt halsen noe som ble ganske problematisk når vi skulle klatre senere.
Første observasjone var at folk gikk kjempefort. Det vil si at de gikk i vanlig tempo istedet for somlingen man ser ellers i Ecuador. Vi ble dermed forbigått av en masse mennesker, men vi tenkte at siden vi ikke har noe behov for å være fremme til den første messen klokken 2, så kan vi like gjerne spare på kreftene. Ellers fant jeg det veldig interessant og utrolig praktisk at det var så mange boder langs veien. Her kunne man kjøpe drikke, alt fra vann via brus til øl og vin, og mat, både enkle snacks som nøtter, og ferdige varme ris-retter. De solgte også alt som lyser i mørke. Min favoritt var de røde djevelhornene som jeg må si ikke har så mye å gjøre på en pilgrimsferd, men de ble nå brukt. Også interessant var det å se disse gjengene med 15-17-åringer som hadde med seg cd-spiller og gjorde det til en sosial event.
Etter å ha gått nedover på dårlige brosteinsveier i nesten 3 timer kom vi fram til en handlegate, rett og slett. Den lå nede i dalen og foran oss var et ruvende fjell. Det fantes en lang vei rundt, men vi bestemt eoss å gjøre som flertallet og ta det fort å gæli, bratt og kort.
Etter vi hadde fått oss litt mat, alle hadde fått ekstra skosåler i skoene sine og jeg hadde fått av meg strømpebusken og strikkegenseren så var det på'an igjen. Etter de første 20 metrene oppover var jeg utslitt. Det var enda brattere enn det hadde sett ut som og med litt høyde og sandunderlag man spinner på så blir det ganske heftig. Jeg var glad jeg hadde fått låne en lommelykt så jeg så hvor jeg trakket.
Så bli det verre. Etter de første metrene var det fem meter klatring, så ti meter bratt gåing, så fem meter klatring igjen. Jeg trengte begge hendene så kunne ikke lenger bruke lommelykten. Man måtte passe seg for å ikke trakke på noens hender, så fullt var det, og så var det om å gjøre å ikke få en av de rullende, knyttenevestore steinene i hodet. Første gang jeg så ned ble jeg helt svimmel. Det var virkelig et stup og jeg kunne ikke fatte hvordan jeg var kommet meg opp dit jeg var. Jeg hadde gått under en tredel, og visste at ned ikke var et alternativ. Så bratt hadde den eneste muligheten vært å rusje/skli på baken og det hadde gått alt for fort of man hadde revet med seg et utall mennesker på veien. Nei opp måtte man.
Jeg hadde selvfølgelig dårligst kondis i gruppen (skylder på høyden) og som siste man får man alltid kortest pauser. Så tungt var det. Etter et spesielt vanskelig klatrestykke så innså jeg at jeg hadde mistet alle vennene mine, og at neste strekk var enda vanskeligere - jeg begynte å få panikk. Så hørte jeg de rope på meg og de hadde funnet en bedre rute et par meter til venstre. Men for å komme seg dit måtte man krysse en skråning av jord nesten så tørr som sand uten noen stener å verken feste ben eller armer i. Jeg begynte å hyperventilere. En hyggelig fyr som kom nedenifra så det og tilbød meg en arm og at jeg fikk krysse foran han. Da ville jeg hvertfall bare falle på han. Men det gikk greit. Når jeg kom trygt over til den andre siden begynte tårene å renne. Vi var bare halvveis og hverken psyken, musklene eller kondisen tålte særlig mer, men det var jo ingen alternativer.
Opp klatret vi, jeg mer og mer fortvilt, men hadde klart å stoppe tårene og lært at det er bedre å spørre en venn om enn hånd enn å kjempe seg gjennom alene for stolthetens skyld og brekke helt sammen i panikk og utmattelse. Så vi kom oss nå opp til slutt. Rundt 40 minutters helvete, rett og slett.
Jeg ville bare kollapse på bakken, men vennene mine insisterte på en benk. De 15 metrene til benken var uutholdelig og det føltes som jeg skulle kollapse. Litt sjokolade, vann og pepsi var til stor hjel og vi fikk restituert oss ganske raskt. Den naranjilla-brusen jeg fikk av Koa var derimot en dårlig idé ettersom jeg hadde drukke uante mengder canelazo kvelden før. Jeg vurderte å gå tilbake å se på utsikten, men ikke turde jeg, orket jeg, eller ville de andre skulle måtte vente på meg. Så vi begynte å gå igjen. Klokken var 23, og vi forventet å være fremme rundt 2. Bare tre timer igjen. Fremdeles ganske morsomt og ingen tvil om at dette skulle vi greie.
De neste timene var veien ganske flat, litt opp og litt ned, med samme dårlige, ujevne brosteinen, og litt asfalt. Innimellom paserte vi små landsbyer der beboerne hadde satt opp boder som solgte diverse, men de var alle uten sitteplasser.
Den colombianske presten hadde bestemt seg for at han tydeligvis ville snakke med meg hele veien, og for en gangs skyld ville jeg bare være stille, gå i min egen verden og prøve å ignorere smerten. Jeg hadde også lyst å reflektere litt over dette med pilgrimsferd, granske mine egne følelser og observere de andre. Men fikk ikke mye mulighet til det. Colombiansk er kjempevanskelig å forstå, og hva har man til felles med en 40 år gammel prest. Etter et par timer så orket jeg ikke mer, og når Koa blandet seg inn i samtalen så jeg mitt stikk til å bryte rekken å gå på andre siden. Han jeg da endte opp ved siden av (vet fremdeles ikke hva han heter og det er ganske pinlig) virket som han var helt på samme stadiet som meg, og vi var fornøyd med å bare presse oss selv fremover i stillhet.
Alle musklene man bruker for å gå var utslitt og jeg forventet ærlig talt kollaps eller krampe. Det verket hver gang jeg løftet bena og man måtte faktisk konsentrere seg for å gå. Gangen ble hakkete og man så på alle at de led. Jeg har oppriktig aldri vært så sliten før og var helt fascinert over at det var mulig å gå på det stadiet. Jeg spurte han ved siden av meg om han følte det samme og han sa "tungen min verker i alle fall ikke, men det må være den eneste kroppsdelen som har det bra akkurat nå". Ryggen var sliten, magemusklene var sliten etter balanseringen opp klatreveggen, armene var slitne, vi hadde gnagsår på føttene (jeg heldigvis bare litt sklisår midt under) og legger, lår og rumpe og ethvert ledd som var med i løftingen og bøyningen av føttene var på bristepunkte. Vi stønnet åpenlyst i håpløsheten, og som min venn så fint sa: "jeg bryr meg ikke om hvorfor jeg er her. Jeg tenker ikke på at det er en masse mennesker rundt meg, eller hvorfor de er her, eller hvor vi skal, eller hvor lenge vi har igjen. Eneste halvbevisste tanken jeg har er at et eller annet sted der fremme er målet og en park man kan legge seg ned dit, og jeg tror at om jeg forsetter å gå så kommer jeg på et eller annet tidspunkt dit". Det var akkurat slik jeg følte det. Man måtte bare ikke stoppe og det var om å gjøre å holde tempoet til resten og stole på at det fantes en slutt snart.
Klokken var blitt halv 2 og alt var vondt. Men litt sånn komisk-vondt fordi man vet at man må fortsett, så jeg begynte å le av håpløsheten. Etter en stund så vi at noen hadde hengt opp en stjerne over veien. Jeg fikk nesten en religiøs opplevelse i håpet om at de hadde hengt opp en betlehems-stjerne som viste vei og markerte målet. Når vi kom frem og det ikke var fremme, men enda en bygd som ikke var det rette holdt vi på å le oss ihjel, og for første gang forsto jeg følelsen av å le for ikke å grine. Det ble derimot ikke noen latterkrampe for det var alt for slitsomt å le, og kreftene måtte spares.
Så kom vi til et skilt som sa "velkommen til La Victoria", og en kommenterte at var det nå for mye å forlange at det skilte sa "El Quinche" snart. Fem minutter senere oppdaget vi et gigantisk kors badet i lilla lys. Det måtte nå vel være et viktig tegn. Snart fremme nå. Men korset var heller ikke enden på veien.
Men ikke lenge etter så oppdaget vi første stearinlys-selgeren og håpet steg i oss - da måtte nå vi vel være fremme snart. Så kom endelig skiltet som sa "Velkommen til El Quinche", og han ved siden av meg sier "nei, nå begynner jeg å grine", og jeg tror faktisk han mente det.
Etter 15 minutter var vi fremme, klokken 2.30 etter 7 timers pilgrimsvandring. Jeg tenkte ikke mye på religion men på boken "Señor Peregrino" av Celia San Martín og at jeg endelig forsto følelsene beskrevet der. Tilfeldigvis begynte presten en ny messe akkurat når vi ankom, og vi svarte ærlig og høylytt ja på spørsmå som: "er det noen som nettopp har ankommet?", "er dere her for første gang?" "er dere slitne?" "var det godt å komme fram?" "følte dere håpet da dere så det store korset?". Det var sikkert meningen man skulle føle noe religiøst med det korset, men må si det ga også meg ganske mye håp.
Vi satt oss ned på første ledige sted. Fant frem te og de siste skivene. Rundt oss lå folk å sov under tepper, satt å snakket som oss, eller solgte diverse religiøse smykker og liknende. Det var også boder med mat og kakao. Presten vår forsvant og kom tilbake med beksjed om at vi hadde fått tillatelse til å komme backstage. Ingen av oss ville reise oss, men det var jo fremdeles en skoletur, og vi måtte nesten gjøre en innsats. Vi skulle selvfølgelig også ha snakket med folk underveis men ingen av oss klarte å tenke på noe annet enn oss selv. Det håper vi læreren forstår.
Å være bak med prestene, og få gå opp på podiet bak han som holder prekenen for å ta bilder må være noe av det mest spesielle jeg har vært med på. Det så ut som lysfest i Bergen med første øyekast. Enorme folkemengder med stearinlys i hendene, og til og med fyrverkeri. Når man så nærmere så man derimot at mange hadde religiøse bilder i hendene, og flokket til for å høre Guds ord, eller for å motta en dråpe hellig vann.
Noe av det mest spesielle jeg så var når et par, med en Jesus-dukke i hendene, kom bort til vår venn presten og ba ham velsigne dem. Det så ut som en dåpsseremoni, men det var jo en dukke i hendene deres! Prøvde å spørre de to andre hva som skjedde (turde ikke spørre presten etterpå) men fikk ikke noen god forklaring. Selvfølgelig, de er jo vokst opp i en veldig katlsk kultur og det som kanskje høres ut som en forklaring for dem blir veldig mangelfull fordi de ikke forteller meg alt rundt som de tar for gitt.
Vi hadde tenkt å vente til daggry for å se på utsikten, men når klokken nærmet seg fem og vi var isklade orket vi ikke mer. Det skulle derimot vise seg å ikke være så lett å finne buss. Det var tilstader som minnet om Roskilde-festival 2007. Alle var desperate, ingen fulgte noe køsystem eller normal folkeskikk for den saks skyld, og ventet man på der bussen var ment å stoppe kunne man bare glemme det. Om å gjøre å fange bussen i svingen før den kjørte inn på parkeringsplassen. Men ikke mer enn en av 20 busser skulle til Quito. De fikk mer for å kjøre folk til småbyer lenger unna og ville tjene de pengene de kunne.
Så overhører vi en politimann si at bussene til Quito går fra den andre siden av kirken - og den er nå en halvtime unna! Så vi tar bena fatt igjen. Men finner ingen busser. Alle er fulle, og ingen skal til Quito. Vi går og går og håper folkemengden har en plan. Solen står opp, vi tar litt bilder, og fortsetter å gå. Til slutt finner vi Quito-bussene der vi hadde stått å ventet i utgangspunktet før politimannen sa de gikk fra et annet sted.
Kaos er ikke engang en halvgod beskrivelse. Folk løp oppover veien. Store folkemengder gjorde det vanskelig å komme seg frem. 5-6 busser sto på tvers i veien og klarte ikke snu. Når de rygget løp folk forbi forann, og når de kjørte fram løp folk forbi bak. Hver gang de begynte å rygge igjen var det likefør noen ble skvist oppetter fjellveggen. I presset bakfra og med en vegg forann deg var det ikke mange steder å flykte, og buss-sjåføren hadde ikke sjans å se dem. Vi valgte å løpe forann.
Etter å ha passert alle bussene på tverke kom vi til en lang rekke ventende busser. Fulle, fulle og fulle. På kanskje den femtende var det endelig sitteplasser. Og det var en kamp på liv og død nesten for å komme seg inn.
I Quito tok vi taxi hjem, og etter en varm dusj kunne jeg endelig gå å legge meg. Da var klokken blitt over 8. Jeg hadde vekkerklokken på halv 1. To vekkerklokker faktisk. Men jeg har god trening i å skru dem av og våknet ikke før klokken 16.00.
Hele kroppen verker. Hodepine har jeg trolig pga dehydrering men bare å strekke seg ette vannglasset gjør vond, og å fylle oppi på nytt er kjempeslitsomt, da må jeg jo løfte en flaske. Jeg går som en bestemor med knærene bøyd og i snegletempo. Alt gjør vondt.
Men alt i alt så er jeg glad jeg dro. Det har gitt meg motivasjon til å gå både Stoltzekleiven og 7-fjellsturen når jeg kommer hjem. Jeg har også fått et helt nytt begrep om hva som er å være sliten av fysisk aktivitet og lært at kroppen min tåler over dobbelt så mye som det jeg hadde forventet av den. Selv etter 7 + 2 timer gange, inkludert 40 minutter fjellklatring, så klarer man fremdeles å stå oppreis. Hvem skulle trodd?
Her er litt bilder fra turen:
Presten kaster hellig vann over pilgrimmene
Noen var litt mer forberedt enn oss, og hadde med telt og tepper. Mange hadde helt tydelig gjort dette før, og noen mener det må gjøres syv år på rad for at pilgrimsferden skal være gyldig
Det første dagslyset. I bakgrunnen ser man det vi tror var første del av veien vår (svingene nedover, før klatringen)
Buss-kaos. 15min etter dette bildet ble tatt hadde vi heldigvis endelig funnet oss en ledig plass
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar