To skritt fram, og ett tilbake

Nå er jeg snart klar til å reise. Det føles veldig rart, for selv om jeg opprinnelig skulle reise for et halvt år siden, så er jeg ikke helt klar for å dra om to uker. Dette blir første gang jeg skal være så langt hjemmefra - og første gang jeg skal være så lenge borte fra familie og venner. Kjempespennende, og kjempeskummelt!

Dette har vært en uke der ting endelig har begynt å falle på plass. På mandag fikk jeg opptaksbrevet fra PUCE, som jeg har ventet veldig på. Dette må jeg nemlig ha for å få visum, og for å få penger av lånekassen. Og så er det selvfølgelig litt greit å ha en endelig bekreftelse på at jeg faktisk har kommet inn på universitetet.

På tirsdag hadde jeg en liten pause i reiseforberedelsene med 8-timers eksamen i sosialantropologi. Det ble faktisk sånn at utvekslingsorganisering ble prioritert, og jeg måtte prøve å få plass til litt eksamenslesing og sånt innimellom. Når eksamen var ferdig var det om å gjøre å skyndte seg å si hadet til alle på studiet og skynde seg hjem. Pakke ut av kjøkkenet, spise middag, gi vekk matvarer til de andre i kollektivet, pakke ut av soverommet og badet og få hjelp av min bror til å pakke alt inn i bilen. Noe som ikke var mulig selv om vi har stasjonsvogn og jeg hadde solgt alle møblene mine. Da var plutselig klokken blitt ti over halv 11, og jeg måtte skynde meg for å nå natt-toget til Oslo. Jeg var så sliten at jeg så vidt klarte å holde meg våken til Dale, så egentlig en bra togtur :)

I Oslo hadde jeg ikke mye å gjøre annet enn å vente. Jeg prøvde å lære meg alle funksjonene på det nye kameraet mitt, og forbedre spansken min, men etter en stund blir man jo lei. Så da ble det til at jeg sto i kø utenfor Mango og ventet på å få shoppe litt. Klokken 12 skulle jeg være på det ecuadorianske konsulatet. Jeg hadde nemlig fått opptaksbrevet mitt så sent at de ikke hadde tid til å behandle visumsøknaden min om jeg sendte den i posten. Som en ekte bygdetullign fra Bergen klarte jeg å gå fra Zara ved Stortinget, ned til Oslo S, bruke en evighet på å finne ut om eg skulle øst eller vest, så ta banen opp igjen til Stortinget, bli stående ti minutter før jeg oppdaget at jeg var havnet på et sidespor og at det var derfor det ikke kom noen nye baner, og så finne riktig holdeplass, og ta banen ett stopp til opp til Nasjonalteateret. Heldigvis var jeg i godt humør den dagen og kunne le hjertelig av meg selv som var så tåpelig.

For å få 6mnd studentbevis trenger man:
230 USD
opptaksbrev fra universitetet i Ecuador
bevis på at man er student ved et norsk universitet
kopi av flybillettene - begge veier
politiattest
legeattest
kredittvurdering fra banken
og minimum 4 uker til avreise om du ikke vil dra personlig til konsulatet.

(denne uken var konsulen forresten på kontoret bare onsdag fra 12 til 2, så det var bra eksamen var tirsdagen)
Jeg lurer litt på hva de er så bekymret for, og hvorvidt alt dette må være plettfritt for å få visum, eller om de bare ønsker å være klar over hva de har å forholde seg til...

Jeg fikk et par fine timer med en venninne i solen på Aker Brygge, før toget mitt gikk hjem igjen klokken fire. Her måtte jeg sitte med verdens mest pratsomme mann som ALDRI sluttet å skryte over alle han kjente. Ethvert samtaleemne klarte å bli til "Røkke skylder meg en øl", "Jon Fosse signerte bøkene mine, selv om han vanligvis ikke gjør slikt", "min niese spiller på festspillene i år". Og jeg er jo så høflig at jeg klarer jo ikke få han til å slutte!
Jeg var helt utslitt innen toget var framme i Bergen.

I går fikk jeg hjelp av mamma til å vaske ut av leiligheten, og vi fikk hentet de siste tingene. Var bare to av fire som var hjemme, og det var litt dumt, men samtidig så tror jeg vi kommer til å holde kontakten, og da er det ikke så farlig med sånne hadet-greier likevel. Men det var rart å vite at rommet mitt med alle møblene mine nå skal være noen andre sitt. Ettermiddagen i går ble brukt på å flytte hybel-ting fra gangen oppe, og ned på lure steder eller på rommet mitt. Det endte med at jeg ble uten gulvplass, så er bra jeg bare skal bo her i to uker. Ellers måtte jeg trent hoppemusklene.

Forhåndsgodkjenning av fagene er i orden og versfamilie får jeg kontaktinformasjonen til på mandag. Så nå må jeg bare skaffe meg ISIC-kort og få søkt penger til Lånekassen, kjøpe litt myggspray og andre lure småting og så er jeg på vei!