Kjære Julie

På onsdag begynner jeg på universitetet her i Ecuador. Men det er ikke det som er det mest markante med denne dagen. På onsdag er det fire måneder siden jeg sist hørte stemmen din, siden noen hørte stemmen din.
Jeg kan ikke tro at vi bare kjente hverandre i to år, og at det er så vanskelig å være fire måneder uten deg. Du var alltid der. Du var alltid den som ringte, og alltid den som var med på det meste. Og jeg vet at det ikke bare er jeg som savner deg nå.

Vertssøsteren min reiser i morgen tidlig til Mexico. Du skulle vært i Mexico nå. De kan si på gensyn. Vi måtte si farvel.

Jeg tenker på deg hver dag, og jeg savner noen å dele minnene med. Jeg savner noen som vet at det gjør vondt. Men ikke minst så lengter jeg etter deg. Jeg ser navnet ditt på facebook, noen har skrevet til deg, og det gjør vondt å vite at de aldri vil få svar.

Ingen her vet. Jeg viser dem kalenderen min fra Norge, der jeg har et bilde av deg, Ingrid og Lina fra piratfesten. Det er rart å si "dette er noen av vennene mine" uten å fortelle. Men det er for trist. Og jeg er dårlig på å motta sympati fra fremmede, så det blir til at jeg ikke forklarer. Og så går jeg her, og er trist, uten å si hvorfor. Tenker på deg, og kjemper mot tårene.

Jeg venter på at det skal bli lettere, men frykter også den dagen du blir fjernere for meg. Jeg er redd jeg skal glemme smilet ditt, stemmen din.

Men innerst inne vet jeg at du er ett av de menneskene som gjør inntrykk på andre. Som setter dype spor, og etterlater seg utallige gode minner. Og jeg vet at du aldri, aldri vil bli glemt.