Tilbake i klasserom

Jeg har sikkert sagt det før, men vi studerer i klasser. Ordentlige klasser på 15 til 30 "elever". Læreren tar fraværet på oss hver time, og vi får lekser. I et fag må jeg skrive referater til alt jeg leser, og i et annet får vi helt sporadiske oppgaver "til neste gang". Og alt teller et par poeng opp mot maksimum på 50. Eksamen er bare 20 poeng, så det betyr at om jeg får full score på eksamen, så står jeg likevel ikke i faget, og med stryk på eksamen, dersom alt annet er perfekt, vil jeg få minimums-ståkarakter.

Jeg føler virkelig at jeg er tilbake på videregående, og det hjelper ikke akkurat på den følelsen at i to av fagene min er de andre studentene i ca russealder. Et annet videregående-element er at det tar en evighet å komme til saken. Etter snart tre uker med forelesninger i faget "antropologia de foresta tropical" fire timer i uken holder vi fremdeles på å definere hva en tropisk skog er. Her styrer vi med breddegrader, cosinus og havstrømmer. Vi har så vidt fått titler på bøkene vi skal lese, men enda ikke fått vite hvor man kan få fatt i disse. På "libreria universitaria" har de ikke antropologibøker....

Fagene på nivå 5 er noe helt annet. Her forventer foreleserne mye kunnskap og studentene må konstant bidra i timen. Tror likevel jeg trives best i disse timene. Vil heller bli overvurdert og slite med å henge med enn å bli undervurdert. Nevnte jeg forresten at i samme foresta tropical faget så brukte han sikkert et kvarter på å snakke om hvordan internett kan være svært nyttig, men at mye informasjon derfra bare er søppel? Jeg mener, selv i ecuador må jo dette være basiskunnskap når man begynner på et universitet. Helt alvorlig. Det heter ikke høyere utdanning for at man skal lære at ikke alt man finner på Wikipedia er sant.

Jeg hadde forresten min første ordentlige samtale med en medstudent i dag. Ettersom vi har snakket mye om hvordan solens posisjon, temperatur og årstider varierer fra hvor jeg bor, til hvor de bor, så stoppet noen meg og startet en samtale om hvor lyst han hadde til å se Norge. Veldig kjekt! Ettersom alle kjenner hverandre fra før, og eneste måten jeg kan tenke meg å åpne en samtale er å vise hvor lite jeg forstår av poengsystemer eller hvor man får fatt i pensum eller liknende, så har jeg vært veldig lite kontaktsøkende. Norsk sosial angst kalles det. Men nå har jeg hatt en ordentlig samtale, og er flere jeg begynner å være på "hei, hatt en fin helg?"-stadiet med, så plutselig har jeg kanksje (ecuadorianske) venner :)