"Takk for hjelpen"

Klokken er enda ikke blitt ni om morgenen. Det er tirsdag og jeg skal ikke på universitetet før klokken 16.00. Jeg har vært våken i ca en time og oppdaget at kløen jeg hadde i halsen i går nok desverre ikke bare var forurensing. Jeg er kald og slapp og tenker at dersom jeg holder meg mest mulig i ro, under varme tepper, så kanksje jeg ikke blir syk. Jeg har så vidt tatt laptopen opp fra gulvet for å se om det har hendt noe nytt i verden siden i går.

Så banker det på døren. "Ja...", "Det er pakke til deg" weee bursdagsgave allerede! "jeg må ha en dollar". Uten øyne på, trøtt og forvirret surrer jeg rundt på jakt etter en lommebok mens vertsfaren min maser utålmodig. Til slutt finner jeg penger, åpner døren, får pakke, og kryper kald og sliten inn under dynen igjen. I det jeg ligger behagelig hører jeg: "veronika", "jaaa.....?", "veronika", ok, tydeligvis noe som krever åpning av døren. Ok. Ut i kulden igjen, åpner døren: Pakkekvittering! pakkekvittering, seriøst? Javel, ok. Tilbake i sengen. Lurer på hvorfor han ikke kunne lagt ut den ene dollaren for pakken og gitt meg den når jeg sto opp. Viste han i det hele tatt at jeg var våken, eller synes han det var vekkegrunn? Jaja, det er jo egentlig snilt gjort, så man skal ikke irritere seg.

3 min.... "veronika.....!", "jaaaa....", "brev til deg". "ok". Ut av sengen, ut i kulden. "jeg bare sender det under døren jeg". Det betyr nok at jeg har brukt for lang tid og han ikke gidder å vente. "ok". men jeg er jo allerede oppe, tenker jeg litt irritert. Og brevet er semesterbevis fra UiB - altså ingenting hverken interessant eller nødvendig. Ok, tilbake i sengen. Prøver å få i meg litt varme igjen. Innser at ullundertrøye og pysjbukse ikke er nok, står opp og får på meg joggebukse og strikkegenser med fleece-fôr. Kryper under teppene igjen og fortsetter lesingen av norske aviser.

-Bankbank, "unnskyld". Døren åpnes og hushjelpen kommer inn. Hun åpner skuffer og skap og leter etter et eller annet. Jeg har enda ikke rukket å rydde etter diverse kles- og veskeskift i går, og ser selv ikke veldig presentabel ut, så har mildt sagt lite lyst å ha noen på rommet mitt. Men så vet jeg jo at hushjelpen må få lov til å gjøre jobben sin, så jeg bestemmer meg nok en gang at irritasjonen min er ubegrunnet og tar meg sammen.

Det går kanksje en time og jeg har kommet over noe interessant i en avis. Jeg vet at når klokken nå er over ti er det på tide og gå å spise frokost, ellers rekker man aldri å bli sulten igjen til tre-retters lunsj klokken halv 2. Men jeg vil bare lese ferdig først.

Det banker på nytt på døren, og der står hushjelpen med støvsugeren. "kan jeg få lov til å rydde rommet ditt?", spør hun og trekker fra gardinene. Glad for at jeg har på meg klær setter jeg forsiktig laptopen fra meg på gulvet, går ut av sengen. tar noe rot og stapper det i en åpen skuff, og tramper ut av rommet. Ingorerer vertsfaren som sitter i gangen foran pc-en for nå er jeg irritert på ordentlig.

Spiser frokost, henter klærene mine ned fra klessnoren. Tenker: "om hun har et så ekstremt ryddebehov at hun må jage meg ut så kan hun nå fakerten meg få rydde og vaske opp etter frokosten min". Men jeg får dårlig samvittighet allerede når tanken er tenkt, og rydder fint opp etter meg.

Døren på rommet mitt er kroket fast i veggen noe som irriterer meg like mye hver gang. Privacy please! Lukker deg og skal til å sitte meg tilbake på sengen.

Sengen er reid opp, men alt som var på stolen og på gulvet, eller som gjorde at en skuff ikke kunne lukkes dekker sengen min. Og lokket på laptopen er lukket igjen. Ok, jeg har den ikke stilt inn så den skrur seg av - men det vet ikke hun!

Så litt flau over at jeg ikke fikk tid til å rydde før hun kom, og litt irritert for at jeg må flytte alt rote tilbake på gulvet og i stolen, tenker jeg bare: "tusen takk for hjelpen, setter virkelig pris på det"

Gleder meg til å flytte