Nye eventyr

Etter å ha vært syk tirsdag, onsdag, torsdag og gått glipp av bursdagsfeiringen til Mirren, var jeg klar for nye eventyr på fredag. Dro med "familien min" til en liten by utenfor Ambato der de produserer og selger alt mulig rart i skinn. Desverre var mine føtter for store til skoene (de fine i alle fall) og kroppen min for stor til jakkene. Sånn er det å være 1.80 i Ecuador.... Men jeg fikk kjøpt meg tre belter og en veske, pluss litt gaver bl.a en hatt til Mirren. Hadde veldig lyst å kjøpe en til meg selv også, men med litt langsiktig tenkning så er det ikke så veldig ofte jeg kommer til å bruke en cowboyhatt...

Det ble mange timer uten mat, og selv om jeg tok meg sammen så godt jeg kunne, så fikk de se sultne-veronika. Ble litt irritert når vi var på vei ut av Ambato igjen fordi ingen visste om noen spisesteder i byen og heller ville finne noe langs veien. Tok meg ca 10 forsøk å få de til å høre på meg når jeg prøvde å si at det står faktisk ørten spisesteder anbefalt i guideboken min og noen av dem er bare et par kvartal unna. De hørte på meg til slutt heldigvis, for desverre er det ikke bra for noen at jeg er sulten...

Etter jeg hadde sovnet den kvelden ringte Mirren meg. Uten å ha forstått det hadde jeg visst avtalt med Sally at jeg skulle gå ut med dem. Etter å ha mistet for mange sjanser inviterte jeg meg selv om til Pintag. Lei av byen, og lei av å være venneløs.
Tenkte jeg skulle henge rundt å prøve å ikke gå i veien, hjelpe litt til og ta bussen hjem i 4-tiden, men da jeg kom sto de klar med hest til meg (Platanito som jeg har ridd før). Fikk også Jalisco i bånd, så før jeg visste ord av det var vi på tur: 2 jenter og 5 hester. Men det gikk veldig fint. Mistet Jalisco sånn ca 7 ganger, men fikk nå alltid fatt i han igjen, og fikk god trening i hvordan man kommer seg på en hest med en annen i bånd :)

Ryggen min klarte seg kjempefint, også i trav, så da regner jeg meg selv som friskmeldt :)

Da vi kom tilbake var klokken allerede blitt fire, og det var fremdeles ting å gjøre. Vi slapp alle hestene ned på beitet, og siden de er mange så er det for styrete å leie alle, så vi slapp alle 17 løs, og de gallopperte fint dit de skulle. Det er virkelig et syn jeg sent kommer til å glemme.

Jeg var trøtt, og visste jeg måtte løpe om jeg skulle nå å komme meg hjem før det ble mørkt, så jeg tigget om å få bli. "Om det er greit for Sally(les:mamma) sa Mirren. Vi følte oss som to tolvåringer som begge hadde noen voksne vi måtte få tillatelse av.

Så tok vi bilen: en gammel skranglekasse fra ca 1970 og kjørte til en venn av henne for å hente noen ting. Var jammen litt av et eventyr! Både bilen i seg selv, og huset hans. Han bodde i et tidligere kloster og avlet spranghester. Huset hadde en gressplen i midten og der gikk hingsten rundt. Meget spesielt, fascinerende og litt skummelt.

Vi ble sittende litt lengre enn vi burde og det var mørkt før vi dro tilbake. Porten var stengt, og Alvaro hadde kjørt en annen vei, så der sto vi. Men så fik vi ringt han og han åpnet porten for oss, og vi kom oss hjem. Til en ny stengt port. Brukte en evighet på å finne ut hvor Christian hadde gjemt nøklene.

Huset var skamkaldt så jeg sov under et ullteppe og 6-6 (skitne) ponchoer. Men det har jo sin sjarm det også. Vi sto opp før 7, og gikk ut for å være nyttige. Christian var i tidenes rareste humør og snakket ikke til oss, da er det vanskelig å være nyttig. Vi tenkte han var sint for at vi ikke hadde kommet tilbake og hjelpt han med hestene kvelden før, men så viste det seg at både han og datteren hadde vært syk hele natten. De trodde det var en mandarin de hadde spist, og jeg mener jeg ble syk av en granadilla, så kanksje det er en fruktbakterie ute og går....?

De dro til legen alle sammen og vi var alene på gården. Oljet hovene og smurte alo vera på sårene til 17 hester, og så slapp vi dem ned igjen på jordene. Var egentlig ganske koselig arbeid. Om enn meget grisete.

Var tilbake hos "familien min" klokken 1, og helt utslitt. Kan ikke fatte hvordan jeg klarte den lange rideturen - men then again, så gjorde jeg jo egentlig ikke det...

Håper jeg var nyttig nok til at jeg ikke trenger å invitere meg selv neste gang. For håper virkelig på flere muligheter. Trenger ikke egentlig å ri, vil bare komme meg ut av byen. Jeg er virkelig ikke ment for å bo i byer. På landet derimot kan jeg sitte en evighet uten å gjøre noe, og jeg kjeder meg ikke, og jeg er fornøyd, lykkelig faktisk, bare av å være der. Byer er for mye eksos, betong, travle mennesker, press på at man skal ha en plan og følge et satt tidsskjema og se bra ut.
Nei, ja takk til poncho, skitne negler og støvete veier :)